Biologisk foreldreskap på vektskålen

Hva betyr det bio­lo­gis­ke bånd for en manns vil­je og evne – i det lan­ge løp, i med­gang og mot­gang, i kri­se og syk­dom – til å stil­le opp for et barn? Dette er blant de spørs­mål som stil­les i den­ne artik­ke­len, som tar utgangs­punkt i en spe­si­ell barne­for­de­lings­sak hvor mor var død og både en ste­far og bio­lo­gisk far vil­le over­ta.

En kon­se­kvens av en utvik­ling med sta­dig fle­re sam­livs­brudd mel­lom for­eld­re og der par­te­ne der­et­ter inn­går nye par­for­hold, er at barn kan få mer kon­takt med den nye part­ne­ren til omsorgs­for­el­der enn med sin egen bio­lo­gis­ke far eller mor. En far som opp­le­ver å bli for­trengt i sin fars­rol­le i for­hold til sitt eget barn, kan – til gjen­gjeld – kom­me til å gå inn i rol­len som sosi­al far for en annen kvin­nes barn. En slik side­veis for­skyv­ning av det sosia­le far­skap er et nytt feno­men.

To godt egnede

Justitia av Luca Giordano, 1684–1686

Nå har Høyesterett i dom av 10. novem­ber tatt stand­punkt i en tvist der mor var død og hen­nes nye mann, den 7 år gam­le jen­tas ste­far, og hen­nes bio­lo­gis­ke far beg­ge krev­de for­eldre­an­svar og dag­lig omsorg etter døds­fal­let. Høyesterett lot ste­fa­ren vin­ne og omgjor­de der­med dom­men fra Gulating lag­manns­rett som ga bio­lo­gisk far dag­lig omsorg. Lagmannsretten la stor vekt på bio­lo­gisk far­skap og frem­he­vet at deres løs­ning vil­le være best for bar­net på lang sikt. Høyesterett men­te lag­manns­ret­ten byg­de på en urik­tig retts­opp­fat­ning. Ifølge Høyesteretts tolk­ning av retts­kilde­grunn­la­get vil det bio­lo­gis­ke aspekt rik­tig­nok være utslags­gi­ven­de hvis det er tvil om hvil­ken løs­ning som er best for bar­net. ”Men hen­sy­net til bio­lo­gisk til­knyt­ning må vike der­som and­re for­hold sam­let sett gjør at bar­net vil bli bed­re stilt om and­re over­tar for­eldre­an­sva­ret.”

Stefaren had­de bodd med mor fra jen­ta var 2 år. De fikk en sønn, jen­tas halv­bror. Biologisk far had­de ikke bodd sam­men med mor og had­de ikke del i for­eldre­an­sva­ret. Han had­de hatt regel­mes­sig, van­lig sam­værs­rett de sis­te 2–3 år før mors død, men før den tid kun spo­ra­disk kon­takt. Jenta var vel­fun­ge­ren­de. Begge de to ”far­skan­di­da­ter” var godt egnet til å ha omsor­gen.

Biologien underordnes

Ut fra sitt syn på jus­sen byg­ger Høyesterett sin kon­kre­te avgjø­rel­se på de vel­kjen­te kri­te­ri­er fra barne­for­de­lings­sa­ker. Jenta anses å være ster­ke­re til­knyt­tet sin ste­far enn sin bio­lo­gis­ke far, uten at kva­li­te­ten på til­knyt­nin­gen tema­ti­se­res. Hensynet til sta­tus quo – å ikke rok­ke ved en etab­lert til­væ­rel­se for bar­net – som hen­ger nært sam­men med til­knyt­nings­ar­gu­men­tet, synes å ha veid tyngst.

Den sak­kyn­di­ge men­te at bar­net de nær­mes­te åre­ne vil­le være svært sen­si­tiv for brudd. Dette under­byg­ges ved at jen­ta ”i liten grad synes å ha vært gjen­nom en sorg­pro­sess etter at mor døde”, og der­for vil­le hun sann­syn­lig­vis få en reak­sjon sene­re. Herav utle­des at jen­ta har et sær­lig behov for at omsorgs­si­tua­sjo­nen blir sta­bi­li­sert, slik at hun kan få ”rom til å sør­ge over mor.” Logikken i det­te er dis­ku­ta­bel. Hvis jen­ta i ste­det had­de vist en tyde­lig sorg­re­ak­sjon, vil­le det ha begrun­net et syn om at hun had­de mind­re behov for sta­bi­li­tet? Neppe.

Det frem­kom­mer at jen­ta øns­ket å bli boen­de hos ste­fa­ren. Dette skal til­leg­ges vekt etter barne­lo­ven §31, men blir sjel­den avgjø­ren­de når bar­net er så lite.

Høyesterett kom­mer bio­lo­gisk far i møte ved å strek­ke på ord­ly­den i barne­lo­ven §63 sjet­te ledd, slik at den blir for­en­lig med at han får del i for­eldre­an­sva­ret, noe ret­ten mener er til jen­tas bes­te. Han får også sam­værs­rett.

Likevel, dom­men er klar i sig­na­let om at bio­lo­gi er under­ord­net. I prak­sis kan det­te lede til at bio­lo­gi kna­pt blir vekt­lagt over­ho­det. For hvor ofte vil situa­sjo­nen være at en avvei­ning av alle and­re momen­ter fører til at vekt­skå­len balan­se­rer nøy­ak­tig på vip­pen, og ikke tip­per i noen ret­ning? Sjelden. Det tungt­vei­en­de sta­tus quo-hen­sy­net vil oftest peke i én ret­ning. Det kan opp­vei­es av and­re momen­ter, som at bio­lo­gisk far har god omsorgs­evne og ste­far sli­ter. Men i så fall er det det­te, ikke bio­lo­gi­en, som tel­ler.

Askepott-effekten

Er det det­te som bør gjel­de? Er det i leng­den i tråd med bar­nets bes­te? Referanse til forsk­nings­ba­sert kunn­skap sav­nes i dom­men. Hva vet en om hvil­ken betyd­ning det bio­lo­gis­ke bånd har for en manns vil­je og evne – i det lan­ge løp, i med­gang og mot­gang, i kri­se og syk­dom – til å stil­le opp for et barn? Høyesteretts dom er i har­mo­ni med det syn at bio­lo­gi er uve­sent­lig for omsorgs­evne, som står ideo­lo­gisk sterkt i nors­ke fag­mil­jø­er. Evolusjonær psy­ko­lo­gi har argu­men­tert for at det­te ikke er hold­bart. ”Askepott-effek­ten” viser til det fak­tum at det sta­tis­tisk er mye høy­ere fore­komst av barne­mis­hand­ling, mis­bruk og mang­len­de iva­re­ta­kel­se fra ste­for­eld­re enn bio­lo­gis­ke for­eld­re. Tragiske utslag av det­te er vel­kjent for nors­ke avis­le­se­re. Men lig­ger det her noe gjen­nom­gri­pen­de vik­tig som bør infor­me­re de over­ord­ne­te ret­nings­lin­jer for beslut­nin­ger som må tas? I så fall må det – etter den­ne dom­men – skje ved sig­nal fra Stortinget.

Artikkelen er også pub­li­sert som kro­nikk i VG 16/12–2011.

Les også:

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.