Et steinaldersk syn på mannen

Er ikke tida over­mo­den for å stil­le like sto­re krav til menn som til kvin­ner i ansva­ret for egne barn? Slik inn­le­der Øyvind Håbrekke, repre­sen­tant for KrF på Stortinget og 2. nest­le­der i fami­lie­ko­mi­te­en, en kro­nikk i VG 14/12. Med for­fat­te­rens vel­vil­li­ge til­la­tel­se gjen­gir vi artik­ke­len.

Barn tren­ger omsorg. Barn tren­ger voks­ne. Derfor må love­ne våre mobi­li­se­re voks­ne til ansvar for barn. Er ikke tida over­mo­den for å stil­le like sto­re krav til menn som til kvin­ner i ansva­ret for egne barn?

Vi tren­ger en mer grunn­leg­gen­de debatt om barn og for­eldre­skap. Et godt sted å star­te er med bar­nets behov og voks­nes ansvar for barn. KrF frem­mer nå for­slag i Stortinget om en pap­pas­tra­te­gi. Det inne­bæ­rer å sør­ge for at lov­giv­nin­gen gir menn det sam­me ansva­ret for barn som kvin­ner har. Et like­ver­dig for­eldre­skap må også føl­ges opp ved at øvri­ge vel­ferds­ord­nin­ger leg­ger til ret­te for fed­res del­ta­kel­se.

Både bio­tek­no­logilo­ven og barne­lo­ven har fort­satt tyde­li­ge spor av hold­nin­ger som for lengst har gått ut på dato. Når ekte­par får barn, knyt­tes far bare indi­rek­te til sitt eget barn. Mannen er i føl­ge barne­lo­ven far for­di han er gift med mor, ikke for­di han er far til bar­net. Det er det såkal­te pater-est-prin­sip­pet. Et moder­ne syn på menn og far­skap til­si­er at det er behov for en end­ring slik at far knyt­tes direk­te til sitt eget barn.

Sæddonasjon

Tilbudet om sæd­do­na­sjon fra frem­med donor ble etab­lert på 1930-tal­let. I en tid med helt and­re hold­nin­ger til menn, far­skap og ansvar. Det var nær­mest sosi­alt aksep­tert at barne­fa­ren kun­ne la den gra­vi­de jen­ta i stik­ken. Siden har det, som også barne­mi­nis­ter Lysbakken har påpekt, skjedd en revo­lu­sjon. Fedrene har kom­met på banen. Stadig fle­re menn prio­ri­te­rer omsorg for barn. Det gjel­der enten man lever sam­men med bar­net eller etter sam­livs­brudd der for­eld­re­ne bor hver for seg.

Bli sæd­gi­ver — Å være sæd­gi­ver inne­bæ­rer å gi av din sæd til en sæd­bank, slik som du gir blod til en blod­bank.” Sitatet er fra web­si­de­ne til det stat­li­ge Oslo Universitetssykehus. Er det et bud­skap til unge menn vi som sam­funn stil­ler oss bak? Hvor langt er vi kom­met? For å site­re filo­sof Einar Øverenget: “Det er et stein­al­dersk manns­syn som kom­mer til uttrykk her” (Vårt Land 27.10). Et moder­ne syn på menn og ansvar til­si­er at den­ne prak­si­sen bør avvik­les. 97–98 % av ufri­vil­lig barn­løse par som benyt­ter assis­tert befrukt­ning har ikke bruk for sæd­do­na­sjon.

Barneloven

Barneloven er utfor­met slik at bar­net må ha en mor, men tren­ger ikke ha en far. Dette kom­mer sær­lig frem i para­graf 4. Kvinner har svan­ger­skap, fød­sel og amming. På noen områ­der må de prak­tis­ke regu­le­rin­ger for mor­skap og far­skap være uli­ke. Men i 2011 bør ansva­ret uan­sett være det sam­me! Slik bio­tek­no­logilo­ven og barne­lo­ven er utfor­met til­leg­ges mor en sta­tus der hen­nes ansvar er ube­tin­get. Mannens sta­tus og ansvar er betin­get. Det moder­ne syn på menn og fars­an­svar, frem­met gjen­nom fedre­kvo­ter og and­re til­tak, bør føre til en opp­ryd­ding i lov­ver­ket der menn får ansvar for unger på lin­je med kvin­ner. Ut fra bar­nets bes­te må vi mobi­li­se­re voks­ne til ansvar. Vi må sik­re et like­ver­dig for­eldre­skap og leg­ge til ret­te for at unger som får for­eld­re ved sta­tens hjelp, ved assis­tert befrukt­ning eller adop­sjon, ikke mis­ter mulig­he­ten til en far og en mor.

Trenger debatt

Surrogatidebatten er bare ett av fle­re eksemp­ler som viser beho­vet for en nær­me­re klar­gjø­ring av vår tenk­ning om barn og for­eldre­skap. Dersom vi øns­ker å unn­gå en trinn­vis utvik­ling der vi ting­lig­gjør det mest ver­di­ful­le vi har, må vi dis­ku­te­re inn­hol­de­ne i begre­pe­ne.

Det er man­ge vik­ti­ge spørs­mål som bør være del av en slik dis­ku­sjon. Hvordan blir man for­eld­re? Hvis vi som sam­funn utgjør et fel­le­skap, er ikke for­eld­re-barn-rela­sjo­nen det mest grunn­leg­gen­de uttryk­ket for sam­hø­rig­het  — og det ster­kes­te uttryk­ket for det­te fel­le­s­ka­pet? Hvis vi etab­le­rer sta­dig mer omfat­ten­de ord­nin­ger hvor den­ne rela­sjo­nen bry­tes, til for­del for en juri­disk for­plik­tel­se — hvil­ken betyd­ning har det? Dette rei­ser også et annet spørs­mål: Er fami­lie slekt­skap eller ved­tak? Med and­re ord: Er fami­li­en en selv­sten­dig enhet som eksis­te­rer uav­hen­gig av sta­ten? Eller lever fami­li­en på dele­gert myn­dig­het fra sta­ten?

Vi må besva­re grunn­leg­gen­de spørs­mål om barns behov og ret­tig­he­ter, og om voks­nes ansvar for barn. Disse sva­re­ne gir oss så ram­me­ne for lov­ver­ket, og også hvor­dan vi best mulig kan hjel­pe ufri­vil­lig barn­løse.

Så langt har hoved­re­ge­len vært at for­eldre­skap etab­le­res på to måter: Å lage barn sam­men, eller å adop­te­re. Å lage barn sam­men kan også skje ved hjelp av assis­tert befrukt­ning. Adopsjon kan skje når det er til bar­nets bes­te. Sæddonasjon fra frem­med donor har repre­sen­tert unn­ta­ket fra hoved­re­ge­len. Dette til­bu­det har så blitt brukt, eller for­søkt brukt, som brekk­stang for sta­dig nye steg bort fra det­te grunn­la­get. Dette er steg som bidrar til å end­re sam­fun­nets for­stå­el­se av for­eldre­skap, og som også utford­rer men­neske­sy­net og synet på barn.

Vi tren­ger en bre­de­re gjen­nom­tenk­ning av vår for­stå­el­se av for­eld­re-barn-rela­sjo­nen. Et godt sted å star­te er ved bar­nets behov og voks­nes ansvar for barn. Tiden er over­mo­den for å gi menn det sam­me ansva­ret for barn som kvin­ner all­tid har hatt.

Les også: Planlagt uten far

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Familie. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.