Fortsatt diskusjon om kjønnsforskningen

Det er med litt skade­fryd vi ser at Norges forsk­nings­råd nå ned­leg­ger kjønns­forsk­ning som eget områ­de. Grunnen skal rik­tig nok være at kjønns­forsk­nin­gen står så sterkt at den er best tjent med å inte­gre­res som aspekt i sam­funns­forsk­nin­gen gene­relt, men kjønns­forsk­nin­gen selv pro­te­ste­rer. For vår det skul­le vi øns­ke at både kva­li­te­ten og rele­van­sen ble styr­ket, men det vil­le kre­ve en revo­lu­sjon.

I friskt min­ne har vi NRKs hjerne­vask­pro­gram­mer fra 2010, og spe­si­elt manns­fors­ker Jørgen Lorentzens bidrag. Han sa blant annet at abso­lut­te og gene­rel­le kjønns­for­skjel­ler ikke fin­nes. Legg mer­ke til det ster­ke uttryk­ket abso­lut­te og gene­rel­le. Dette er den hypo­te­sen norsk kjønns­forsk­ning ser som sin utvalg­te mot­stan­der og som de er opp­tatt av å mot­be­vi­se. Dette er å slå inn åpne dører. At det fin­nes unn­tak fra det kjønns­ty­pis­ke i beg­ge kjønns lei­re, er ingen nyhet.

Når det abso­lut­te og gene­rel­le ikke fin­nes, går kjønns­forsk­nin­gen til mot­satt ytter­lig­het og fin­ner sitt stå­sted der. Det mas­ku­li­ne defi­ne­res som alt en eller annen mann har gjort, en eller annen gang. Med unn­tak av føds­ler og amming er det mes­te gjort av en mann. Slik sam­ler kjønns­forsk­ning på det den kal­ler mas­ku­li­ni­te­ter, alt­så fler­tall, og sam­lin­gen blir så omfat­ten­de at mas­ku­li­ni­tet ten­de­rer til å bli alt — og der­med ingen­ting.

Mellom dis­se ytter­lig­he­ter har vi vårt stand­punkt, nem­lig at kjønn er et tenden­si­elt feno­men. Kvinner ten­de­rer til å være femi­ni­ne og menn ten­de­rer til å være mas­ku­li­ne. Men det er mulig å gå mot kjønn som tenden­si­elt feno­men også. Man kan set­te inn bevisst poli­tikk med sik­te på vis­ke ut for­skjel­ler. Vi kal­ler det­te avkjøn­ning.

For vår del syns vi det er spen­nen­de at menn kan være femi­ni­ne og at kvin­ner kan være mas­ku­li­ne, når det­te kom­mer i til­legg til de to kjønns respek­ti­ve basis­fer­dig­he­ter. De to typer fer­dig­he­ter er rik­tig nok ikke let­te å kom­bi­ne­re. Fra en mid­del­havs­kul­tur for­tel­les om en mann som bare kys­set sine barn mens de sov, for ellers vil­le han ikke kun­ne hol­de de nød­ven­dig gren­ser for bar­na om dagen. Grensesetting er mas­ku­lint. Det kan ten­kes dagens menn og kvin­ner er kom­met leng­re, så de kan kla­re beg­ge deler sam­ti­dig. Men vi er også red­de for at noen menn i rea­li­te­ten er kom­met kor­te­re. De har latt seg lok­ke til å for­søm­me sin mas­ku­li­ni­tet.

Senter for Tverrfaglig kjønns­forsk­ning (STK) for­søk­te å møte hjerne­vask­kri­tik­ken med en serie offent­li­ge møter høs­ten 2010. Selvransakelsen omfat­tet blant annet spørs­må­let om rolle­blan­ding. Professor Jorunn Økland, ny leder av sen­te­ret fra janu­ar 2010, sa at noen had­de blan­det sam­men rol­len som fors­ker og rol­len som poli­tisk debat­tant. Den nevn­te Lorentzen må være en opp­lagt kon­kre­ti­se­ring. I noen måne­der var han også taus, men så var han til­ba­ke på den offent­li­ge are­na mot slut­ten av fjor­året sam­men med manns­pro­fes­sor Øystein Gullvåg Holter, som for­sva­rer av det øko­no­misk press det utgjør når en stør­re del av fød­sels­per­mi­sjo­nen gjø­res eks­klu­siv for menn. Vil ikke menn, så skal de. I hvil­ken egen­skap ytret de to seg? Ikke alle kjønns­fors­ke­re bør ytre seg om kjønns­spørs­mål de ikke selv fors­ker på.

Kjønnsforskningen selv går mot nyord­nin­gen til Norges forsk­nings­råd. Vi regist­re­rer vide­re at både en og to kom­men­ta­rer i Aftenposten synes bekym­ret for kjønns­forsk­nin­gens stil­ling. Synd at folk er så opp­tatt av å få vår vir­ke­lig­het belyst av det blas­se lyset dagens kjønns­forsk­ning byr på. I til­legg til å tje­ne som under­lag for avkjøn­nin­gens sør­ge­li­ge poli­tikk, skil­ler kjønns­forsk­nin­gen etter vår opp­fat­ning ikke klart mel­lom like mulig­he­ter og like resul­ta­ter. Med et kla­re­re skil­le kun­ne forsk­nin­gen bidratt bed­re til kjønns­rett­fer­dig­het. Hjernevaskprogrammene nev­nes i debat­ten, men noen synes mer opp­tatt av NRKs meto­der enn NRKs avslø­ring av fors­ker­nes meto­der, til tross for at Pressens fag­li­ge utvalg har fri­kjent NRK. Det er som en ikke kan tro at kjønns­forsk­nin­gen ville­der mer enn den vei­le­der. Det kan da ikke være slik at norsk forsk­ning lyver? Nei, det er ikke nød­ven­dig å lyve for å ska­pe et ville­den­de bil­de. Det er nok at du pre­sen­te­rer vis­se sann­he­ter og unn­går å fors­ke på and­re.

Vårt for­slag til en inter­es­sant kjønns­forsk­ning vil være at en ope­rer med fire begre­per i ste­det for to. De fire begre­pe­ne vi ten­ker på er femininitet/maskulinitet og kvinner/menn. Dette opp­lag­te gre­pet har kjønns­forsk­nin­gen ikke tatt. Ved å defi­ne­re femininitet/maskulinitet som noe dype­re og mer sta­bilt enn det kvin­ner og menn til enhver tid gjør, kun­ne man skaf­fe seg et rele­vant verk­tøy til å drøf­te fak­tis­ke for­skjel­ler mel­lom kvin­ner og menn, og for­and­ring over tid.

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.