Fra én tvang til en annen – om menns følelser

Er det fint å grå­te mens and­re ser det? Og er det spe­si­elt fint hvis en mann gjør det? Jeg mener det fins mye for­vir­ring når det gjel­der menn og følel­ser. Det er mulig at menns rom for å vise den­ne typen følel­ser var for trangt på 1950- og 60-tal­let, og tid­li­ge­re. Men det vil være å gå fra én tvang til en annen hvis det nå skal være nød­ven­dig for menn å eks­po­ne­re seg på den­ne måten for å bli god­tatt eller for å bli tatt alvor­lig. ”..tidens tegn er at vi skal slip­pe følel­se­ne løs”, skri­ver en kom­men­ta­tor i Aftenposten, Vidar Kvalshaug, den 6/11, ”..de skal ren­ne i strie strøm­mer.” Kommentaren gis i sam­men med en gjen­nom­gang av aktu­el­le TV-seri­er med fokus på menn, samt roma­nen Min Kamp av Karl Ove Knausgård.

Jeg så en gang rally­kjø­rer Petter Solberg fel­le noen tårer foran TV-kame­ra­ene i for­bin­del­se med en sei­er. Neppe ska­de­lig for noen. Men van­lig­vis er det ikke like­gyl­dig hvem en gjør seg sår­bar over­for. Å vise sorg åpent er å eks­po­ne­re seg for and­res inn­fly­tel­se. Det and­re da sier til deg, og gir av for­tolk­ning av din situa­sjon, vil set­te spor i deg. Gjør det­te bare over­for men­nes­ker som du har til­lit til, eller tror du kan utvik­le til­lit til, kan være et godt råd.

For øvrig er ikke sorg og tårer den enes­te følel­sen. Heller ikke hvis du leg­ger til gle­de, er det grunn­leg­gen­de reper­toa­ret på langt nær dek­ket. Sinne er f eks også en følel­se. Denne følel­sen er langt mind­re etter­spurt, får en si, og her er det ikke spe­si­elt fint om det kom­mer fra en mann. Kvinner påstås å være gode på følel­ser, men hva betyr egent­lig det? Flere kvin­ner enn menn har vært på kurs og lært blant annet at det går an å være sint. På kur­set har de også lært at det høf­li­ge og blod­fat­ti­ge utsag­net ”jeg kjen­ner at jeg blir sint nå” er den kor­rek­te måten å hånd­te­re den­ne følel­sen på i dag. Opp mot den­ne kurs-snus­for­nuf­ten vil jeg stil­le opp fem påstan­der om hva som er vik­tig når det gjel­der følel­ser:

  1. Å ha dem
  2. Å mer­ke at du har dem
  3. Å ha natur­lig sam­men­heng mel­lom følel­se og kraft til hand­ling (emo­sjon= motion= beve­gel­se).
  4. Å gi kun­ne gi sine følel­ser uttrykk ver­balt og i and­re for­mer, og dels spon­tant og dels kon­trol­lert.
  5. Å ha selv­kon­troll nok over punkt 3, slik at du ikke hand­ler på impuls i alvor­li­ge spørs­mål.

Hvis du er blant de menn som ikke har vært så opp­tatt av dine følel­ser, kan det ten­kes at du like­vel har et helt ok følel­ses­liv. Det fun­ge­rer uten at du ten­ker på det. Men det kan også ten­kes at punk­te­ne 2 og 4 er litt svakt utvik­let, med fare for at punk­te­ne 3 og 5 også kan være litt sva­ke. I så fall er det bare å begyn­ne å kjen­ne etter. Jo mer opp­merk­som­het du gir dine følel­ser, og jo mer du tar dem på alvor, jf punkt 3, jo mer vil duk­ke opp. Følelser gir blant annet infor­ma­sjon. F eks sin­ne utlø­ses gjer­ne av en opp­levd trus­sel, eller ska­den er alle­re­de skjedd og det kan være fare for ytter­li­ge­re ska­de. En opp­levd trus­sel kan være reell eller fik­tiv, eller den kan skyl­des at situa­sjo­nen min­ner om noe du før har for­bun­det med fare. Men den kan også dreie seg om en høyst reell fare i dine omgi­vel­ser, som kre­ver din årvåk­ne opp­merk­som­het. Følelser er bære­re av infor­ma­sjon, men infor­ma­sjo­nen tren­ger for­tolk­ning.

Ved å vise og for­tel­le om dine opp­lev­de følel­ser, jf punkt 4, kan du få and­res til­bake­mel­ding, det vil si kor­rek­sjon, men i blant får du villed­ning, ikke vei­led­ning, på det du føler. Livet er ikke enkelt, men inter­es­sant.

Selvsagt må en også ta hen­syn til kul­tu­rens syn på hva som er pas­sen­de. Men ingen behø­ver å være kul­tu­rens sla­ve. Hvis f eks åpent sin­ne er i ferd med å bli for­budt i vår kul­tur, og kan­skje sær­lig for menn, kan en ikke vise sin­ne som om for­bu­det ikke fan­tes. Men desto vik­ti­ge­re kan det være å mer­ke at man er sint, og evt gjø­re noe med det og det som lig­ger bak.

Evnen til å opp­le­ve gle­de er for øvrig hel­ler ikke en selv­sagt ting. Fra våre omgi­vel­ser får vi man­ge mel­din­ger om hva som skal være bra. Testen på om noe er bra er imid­ler­tid i sis­te instans at det (til slutt) fører til gle­de.

Dette innlegget ble publisert i Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.