Individ mot bølge

Den tys­ke fil­men Bølgen fra 2008 har nylig vært vist på NRK. Filmen er klart poli­tisk. Den er bevisst laget for å adva­re mot tota­li­tæ­re tenden­ser, og nep­pe kom­mer noen fra den­ne fil­men uten for­ny­et immu­ni­tet mot nazis­me, fascis­me og and­re beve­gel­ser der takt­fast marsj fyl­ler sam­fun­net og men­nes­ke­nes liv. Men jeg mener man også kan fin­ne et annet bud­skap i fil­men.

Filmen skal byg­ge på fak­tis­ke hen­del­ser. Plottet er at en lærer skal ha pro­sjekt­uke med sine ele­ver på videre­gå­en­de sko­le og tema­et er tota­li­tæ­re beve­gel­ser. I ste­det for å stu­de­re feno­me­net teo­re­tisk, får lære­ren ele­ve­ne med på et eks­pe­ri­ment. De dan­ner for noen dager sin egen tota­li­tæ­re beve­gel­se, med uni­for­mer og det hele.

Totalitære beve­gel­ser er selv­føl­ge­lig far­li­ge, og det er hel­ler ikke ufar­lig å lage film om dem. Massesuggesjonen som det skal tas avstand fra, kan fort bli så besnæ­ren­de at både fil­men og pub­li­kum rives med. Det er som med annen vak­si­ne, ved feil bruk får man nett­opp den syken man vil beskyt­te seg mot. En annen fare er at avstandstag­nin­gen fra det tota­li­tæ­re også kan bli tota­li­tær. Totalitære hold­nin­ger ”smit­ter”. Det er her fil­men etter min mening fei­ler ved å bli et ufor­be­hol­dent for­svar for det kon­ven­sjo­nel­le.

Det er nem­lig en eks­pe­ri­men­te­rings­vil­lig, mann­lig lærer med en sær­egen stil vi møter. Det går ikke bra. En opp­vakt kvin­ne­lig elev yter mot­stand mot den eks­pe­ri­men­tel­le beve­gel­sen som dan­nes, for hun opp­fat­ter at det som skjer er galt. Hun får rett. Bevegelsen tar av og lære­ren mis­ter kon­trol­len. I sis­te øye­blikk får kjæ­res­ten til den nevn­te ele­ven, som også går i sam­me klas­se, lære­ren til for­nuft. Etter en sis­te demon­stra­sjon av masse­hys­te­ri vil han avblå­se eks­pe­ri­men­tet. Da er det imid­ler­tid for sent. En av ele­ve­ne er blitt så gre­pet at han ikke tåler avblås­nin­gen. Han sky­ter og sårer en med­elev og tar der­et­ter sitt eget liv. Til slutt ser vi lære­ren føres bort av poli­ti­et.

Filmens his­to­rie er ikke det førs­te eksemp­let på at eks­pe­ri­men­te­ring med auto­ri­tæ­re sys­te­mer tar av og utar­ter. Fra viten­ska­pens his­to­rie har vi f eks The Stanford Prison Experiment fra 1971, som ble ledet av en psy­ko­log. Også den gan­gen var det en mann som ledet for­sø­ket, og det var en kvin­ne som til slutt fikk åpnet øyne­ne hans. Det er alt­så all grunn til å være på vakt. Men det vil­le etter min opp­fat­ning også være feil å trek­ke den slut­ning at alt kon­ven­sjo­nelt i dagens (sosial-)demokratiske sam­funn, og som gjen­nom­fø­res av dets uni­for­mer­te og dets ikke uni­for­mer­te per­so­nell, all­tid er rik­tig og men­neske­venn­lig. Det kon­ven­sjo­nel­le og det auto­ri­tæ­re er to ikke helt fjernt beslek­te­de måter å føl­ge strøm­men på. Det trengs modi­ge indi­vi­der som kan stå opp mot beg­ge deler når det trengs, og ikke bare kvin­ne­li­ge sådan­ne.

Dette innlegget ble publisert i Kultur. Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Individ mot bølge

  1. Danuta Kwiatkowska sier:

    Hei,
    først nå har jeg opp­da­get det­te nett­ste­det. Et flott til­tak! Veldig inter­resant å høre utta­lel­ser og syns­punk­ter frå dagens seriø­se menn.
    Jeg så nett­opp fil­men “Bølgen”. Den er vel­dig bra, men jeg er helt enig i at den bur­de ha hatt litt bre­de­re poeng. Ja, det er vel­dig vik­tig å påpe­ke at det kon­ven­sjo­nel­le kan også være en “bøl­ge”. Jeg har all­tid und­ret meg over at det er så man­ge som har så sterk tro på all­menn­he­ten. “Alle gjør det slik, så det må bety at så man­ge men­nes­ker kan ikke ta feil”. Jo, saken er at så man­ge kan fak­tisk ta feil, for­di vi men­nes­ker er for­holds­vis lett påvir­ke­li­ge. Kanskje det er let­te­re for meg som er en inn­vand­rer (Polen) å se at det kon­ven­sjo­nel­le ikkje nød­ven­dig­vis er den abso­lut­te sann­he­ten. Hva kon­ven­sjo­nen er i Norge, er ikke nød­ven­dig­vis som i and­re land. Likevel, det er lett å bli stemp­let som vrang og arro­gant når man ikke gjør ting slik de “skal gjø­res”. Heldigvis er man­ge av tren­der og moter (f.eks. lav­karbo­hys­te­ri­et) forbi­gå­en­de og mer ufar­lig sam­men­lik­net med “bøl­ge­ne”.

    Men hva mener du egent­lig med den sis­te set­nin­gen i inn­leg­get ditt? At menn kan ikke se den far­li­ge utvik­lin­ga før det er for sent? At menn blir dre­vet så langt (hor­mo­ner?) at de mis­ter kon­trol­len? At kvin­ner ale­ne ikke kan gjø­re den­ne job­ben?
    Læreren i fil­men er frem­stilt som vel­dig mas­ku­lin. Er det stort sett menn som kan fun­ge­re som sli­ke lede­re? Er de best utrus­tet fra natu­ren både med ytre og ind­re egen­ska­per som pas­ser sli­ke for­mål?
    Tillater meg en liten gene­ra­li­se­ring: Jeg har sett ved man­ge anled­nin­ger at menn kan ha en vel­dig pågangs­mot og iver til å gjen­nom­føre og opp­nå mål. (Som jeg ikke all­tid kan se hos oss kvin­ner). Veldig posi­tivt så len­ge den­ne driv­kraf­ten ikke bru­kes på feil måte.

    Jeg er selv lærer ved en videre­gå­en­de sko­le og ser at jeg må spil­le på helt and­re stren­ger når jeg skal opp­nå auto­ri­tet hos ele­va­ne, sær­lig de yngs­te. Mange av mine mann­li­ge kol­le­ga­er får der mye “på kjø­pet” med sine lave stem­mer og høye krop­per. Jeg må spil­le i mye stør­re grad på min fag­lig­het og rede­lig­het. Og selv­føl­ge­lig humor.

    Jeg hør­te om det­te eks­pe­ri­men­tet tid­li­ge­re og prø­ver å fin­ne mer bak­grunns­stoff. Gikk lære­ren vir­ke­lig så langt, end­te det slik som i fil­men? Vet du om noen gode kil­der jeg kun­ne se på? (Dette var kan­skje litt på side­lin­je i for­hold til nett­ste­dets for­mål)

    Med venn­lig hil­sen,
    Danuta Kwiatkowska

    • Arild Brock sier:

      For å kla­re opp i en uklar­het først: I artik­ke­lens sis­te set­ning opp­ford­re­rer jeg menn til å stå opp mot “strøm­men” når det er grunn til å tro at strøm­men går i feil ret­ning. Jeg har foran for­talt om to eksemp­ler på kvin­ner som viser slikt mot, og av den­ne grunn vil­le jeg poeng­te­re at opp­ford­rin­gen selv­føl­ge­lig også gjel­der menn. I opp­ford­rin­gen lig­ger hva man kan kal­le en “aner­kjen­nen­de for­vent­ning”.
      Individualitet vil jeg for øvrig kal­le mas­ku­lint. Oppfordringen kun­ne der­for gjer­ne ret­tes spe­si­elt mot menn. Men som de to his­to­rie­ne viser, er mas­ku­li­ni­tet noe som også kvin­ner kan ha. Det viten­skaps­his­to­ris­ke eksemp­let fra Stanford kan for øvrig sies å være en inter­es­sant kom­bi­na­sjon av mas­ku­li­ni­net og femi­ni­ni­tet utført av en kvin­ne. Kvinnen stod alt­så opp mot for­søks­le­de­ren og fikk for­sø­ket, som had­de utar­tet, avblåst. De som spil­te fan­ger, var blitt regel­rett mis­hand­let. Kvinnen had­de kan­skje empa­ti, en femi­nin egen­skap, med fan­ge­ne? I så fall kom­bi­ne­rer hun empa­ti over­for fan­ge­ne med motet og indi­vi­dua­li­te­ten som skal til for å mot­set­te seg en for­søks­le­der. Med til his­to­ri­en hører også at kvin­nen på den­ne tiden var kjæ­res­te med for­søks­le­de­ren. I til­legg til å kri­ti­se­re hans eks­pe­ri­ment, sa hun at hun ikke var sik­ker på om hun vil­le være sam­me med en fyr som drev med slikt. Så her kan man tol­ke og ana­ly­se­re vide­re! Forsøkslederen har siden for­talt (som en aner­kjen­nel­se) at kvin­nens kri­tikk og trus­sel om å slå opp var som å få først et knyt­te­neve­slag fra venst­re og der­et­ter et fra høy­re .
      Jeg vil for­sø­ke å kom­me til­ba­ke til and­re spørs­mål du rei­ser litt sene­re.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.