Individ mot bølge

Den tyske filmen Bølgen fra 2008 har nylig vært vist på NRK. Filmen er klart politisk. Den er bevisst laget for å advare mot totalitære tendenser, og neppe kommer noen fra denne filmen uten fornyet immunitet mot nazisme, fascisme og andre bevegelser der taktfast marsj fyller samfunnet og menneskenes liv. Men jeg mener man også kan finne et annet budskap i filmen.

Filmen skal bygge på faktiske hendelser. Plottet er at en lærer skal ha prosjektuke med sine elever på videregående skole og temaet er totalitære bevegelser. I stedet for å studere fenomenet teoretisk, får læreren elevene med på et eksperiment. De danner for noen dager sin egen totalitære bevegelse, med uniformer og det hele.

Totalitære bevegelser er selvfølgelig farlige, og det er heller ikke ufarlig å lage film om dem. Massesuggesjonen som det skal tas avstand fra, kan fort bli så besnærende at både filmen og publikum rives med. Det er som med annen vaksine, ved feil bruk får man nettopp den syken man vil beskytte seg mot. En annen fare er at avstandstagningen fra det totalitære også kan bli totalitær. Totalitære holdninger ”smitter”. Det er her filmen etter min mening feiler ved å bli et uforbeholdent forsvar for det konvensjonelle.

Det er nemlig en eksperimenteringsvillig, mannlig lærer med en særegen stil vi møter. Det går ikke bra. En oppvakt kvinnelig elev yter motstand mot den eksperimentelle bevegelsen som dannes, for hun oppfatter at det som skjer er galt. Hun får rett. Bevegelsen tar av og læreren mister kontrollen. I siste øyeblikk får kjæresten til den nevnte eleven, som også går i samme klasse, læreren til fornuft. Etter en siste demonstrasjon av massehysteri vil han avblåse eksperimentet. Da er det imidlertid for sent. En av elevene er blitt så grepet at han ikke tåler avblåsningen. Han skyter og sårer en medelev og tar deretter sitt eget liv. Til slutt ser vi læreren føres bort av politiet.

Filmens historie er ikke det første eksemplet på at eksperimentering med autoritære systemer tar av og utarter. Fra vitenskapens historie har vi f eks The Stanford Prison Experiment fra 1971, som ble ledet av en psykolog. Også den gangen var det en mann som ledet forsøket, og det var en kvinne som til slutt fikk åpnet øynene hans. Det er altså all grunn til å være på vakt. Men det ville etter min oppfatning også være feil å trekke den slutning at alt konvensjonelt i dagens (sosial-)demokratiske samfunn, og som gjennomføres av dets uniformerte og dets ikke uniformerte personell, alltid er riktig og menneskevennlig. Det konvensjonelle og det autoritære er to ikke helt fjernt beslektede måter å følge strømmen på. Det trengs modige individer som kan stå opp mot begge deler når det trengs, og ikke bare kvinnelige sådanne.

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Kultur. Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Individ mot bølge

  1. Danuta Kwiatkowska sier:

    Hei,
    først nå har jeg oppdaget dette nettstedet. Et flott tiltak! Veldig interresant å høre uttalelser og synspunkter frå dagens seriøse menn.
    Jeg så nettopp filmen «Bølgen». Den er veldig bra, men jeg er helt enig i at den burde ha hatt litt bredere poeng. Ja, det er veldig viktig å påpeke at det konvensjonelle kan også være en «bølge». Jeg har alltid undret meg over at det er så mange som har så sterk tro på allmennheten. «Alle gjør det slik, så det må bety at så mange mennesker kan ikke ta feil». Jo, saken er at så mange kan faktisk ta feil, fordi vi mennesker er forholdsvis lett påvirkelige. Kanskje det er lettere for meg som er en innvandrer (Polen) å se at det konvensjonelle ikkje nødvendigvis er den absolutte sannheten. Hva konvensjonen er i Norge, er ikke nødvendigvis som i andre land. Likevel, det er lett å bli stemplet som vrang og arrogant når man ikke gjør ting slik de «skal gjøres». Heldigvis er mange av trender og moter (f.eks. lavkarbohysteriet) forbigående og mer ufarlig sammenliknet med «bølgene».

    Men hva mener du egentlig med den siste setningen i innlegget ditt? At menn kan ikke se den farlige utviklinga før det er for sent? At menn blir drevet så langt (hormoner?) at de mister kontrollen? At kvinner alene ikke kan gjøre denne jobben?
    Læreren i filmen er fremstilt som veldig maskulin. Er det stort sett menn som kan fungere som slike ledere? Er de best utrustet fra naturen både med ytre og indre egenskaper som passer slike formål?
    Tillater meg en liten generalisering: Jeg har sett ved mange anledninger at menn kan ha en veldig pågangsmot og iver til å gjennomføre og oppnå mål. (Som jeg ikke alltid kan se hos oss kvinner). Veldig positivt så lenge denne drivkraften ikke brukes på feil måte.

    Jeg er selv lærer ved en videregående skole og ser at jeg må spille på helt andre strenger når jeg skal oppnå autoritet hos elevane, særlig de yngste. Mange av mine mannlige kollegaer får der mye «på kjøpet» med sine lave stemmer og høye kropper. Jeg må spille i mye større grad på min faglighet og redelighet. Og selvfølgelig humor.

    Jeg hørte om dette eksperimentet tidligere og prøver å finne mer bakgrunnsstoff. Gikk læreren virkelig så langt, endte det slik som i filmen? Vet du om noen gode kilder jeg kunne se på? (Dette var kanskje litt på sidelinje i forhold til nettstedets formål)

    Med vennlig hilsen,
    Danuta Kwiatkowska

    • Arild Brock sier:

      For å klare opp i en uklarhet først: I artikkelens siste setning oppfordrerer jeg menn til å stå opp mot «strømmen» når det er grunn til å tro at strømmen går i feil retning. Jeg har foran fortalt om to eksempler på kvinner som viser slikt mot, og av denne grunn ville jeg poengtere at oppfordringen selvfølgelig også gjelder menn. I oppfordringen ligger hva man kan kalle en «anerkjennende forventning».
      Individualitet vil jeg for øvrig kalle maskulint. Oppfordringen kunne derfor gjerne rettes spesielt mot menn. Men som de to historiene viser, er maskulinitet noe som også kvinner kan ha. Det vitenskapshistoriske eksemplet fra Stanford kan for øvrig sies å være en interessant kombinasjon av maskulininet og femininitet utført av en kvinne. Kvinnen stod altså opp mot forsøkslederen og fikk forsøket, som hadde utartet, avblåst. De som spilte fanger, var blitt regelrett mishandlet. Kvinnen hadde kanskje empati, en feminin egenskap, med fangene? I så fall kombinerer hun empati overfor fangene med motet og individualiteten som skal til for å motsette seg en forsøksleder. Med til historien hører også at kvinnen på denne tiden var kjæreste med forsøkslederen. I tillegg til å kritisere hans eksperiment, sa hun at hun ikke var sikker på om hun ville være samme med en fyr som drev med slikt. Så her kan man tolke og analysere videre! Forsøkslederen har siden fortalt (som en anerkjennelse) at kvinnens kritikk og trussel om å slå opp var som å få først et knytteneveslag fra venstre og deretter et fra høyre .
      Jeg vil forsøke å komme tilbake til andre spørsmål du reiser litt senere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *