Den aggressive feminismens svakhet

Hanne Nabintu Herland

 Hanne Nabintu Herland, reli­gions­his­to­ri­ker og for­fat­ter, tar et hardt opp­gjør med dagens femi­nis­me i sin bok Alarm fra 2010. Boka var best­sel­gen­de debatt­bok det året. Med for­fat­te­rens vel­vil­li­ge til­la­tel­se gjen­gir vi her kapit­te­let om femi­nis­me. Nederst på siden fin­ner du en kort omta­le av boka.

En his­to­risk gjen­nom­gang av kam­pen for kvin­ners ret­tig­he­ter viser at frem til et visst punkt bidro femi­nis­men kon­struk­tivt. Den tys­ke for­fat­te­ren Dietrich Schwanitz påpe­ker at den kul­tur­ra­di­ka­le femi­nisme­be­ve­gel­sen på 1960-tal­let tok kam­pen ett hakk vide­re. Nå gikk man ikke bare inn for kvin­ne­nes poli­tis­ke og sosia­le like­verd, men også for en revi­de­ring av de kul­tu­rel­le sym­bol­sys­te­me­ne og av hold­nin­ge­ne som var pre­get av dis­se. Ved å angri­pe språ­kets kate­go­ri­se­rings­sys­te­mer, vane­tenk­ning og ver­di­er skul­le man det patri­ar­kals­ke til livs.

Her skjøt like­stil­lings­kam­pen seg selv i benet. Ved å trek­ke kam­pen mot man­nen et skritt til, falt kvin­nen for fris­tel­sen å dis­kri­mi­ne­re sær­trek­ke­ne ved sitt eget kjønn. Fra nå av ble det ansett som ned­ver­di­gen­de å være femi­nin og kle seg pent. Feminister fnøs av sine med­søst­re som gikk med høye hæler og angrep dem for det. Det gjaldt å ikke gi man­nen noe pent å se på, som kjent er han fasci­nert av det visu­el­le. Slik skul­le han pres­ses fra kjønns­makt og kvin­nen over­ta tro­nen.

Forsøket på å strip­pe språ­ket for de såkalt ned­ver­di­gen­de kvinne­ka­rak­te­ris­tik­ke­ne slik som femi­ni­ni­tet, skjønn­het og omsorgs­rol­len i hjem­met, fra­tok der­med kvin­nen stolt­he­ten over fle­re av hen­nes sær­trekk. Det kul­tur­ra­di­ka­le like­stil­lings­idea­lets evi­ge aggre­sjon har der­med util­sik­tet med­vir­ket til en kvinne­fiendt­lig utvik­ling. Kravet om at hun skal bli lik man­nen har gjort hen­ne til dob­belt­ar­bei­den­de både ute og hjem­me. Hvor er hen­nes fri­tid? På 1950-tal­let kun­ne hun i det mins­te til­rette­leg­ge dagen sin og lese en avis med en kopp kaf­fe. Hun mis­tet ikke sam­fun­nets respekt av den grunn. I dag har hun liten tid til seg selv, begren­set tid til mann, barn eller gam­le for­eld­re. Konsekvensen er hal­ten­de ekte­skap, over­ar­bei­de­de kvin­ner og mis­for­nøy­de menn.

Kampen for like­stil­ling, for­stått som dok­tri­nen som ikke aner­kjen­ner de bio­log­ske kjønns­for­skjel­le­ne, men ser dis­se som sosi­alt kon­stru­er­te, var der­med i gang. Nå gjaldt det at kvin­nen skul­le bli lik man­nen. Kampen om å under­tryk­ke kjønns­for­skjel­le­ne kom der­med både inn­ad i fami­lie­ne så vel som utad i sam­funns­in­sti­tu­sjo­ne­ne. Opprøret besto i å erob­re den offent­li­ge debat­ten og tvin­ge sam­fun­net til å inn­ret­te seg etter en ny, femi­nis­tisk merke­lapp.

Dagens utford­ring er at femi­nis­mens opp­rin­ne­lig kon­struk­ti­ve fokus på stem­me­rett, like­verd og avsen­ti­men­ta­li­se­ring av kvin­nen er i ferd med å bli truk­ket for langt. Det evin­ne­li­ge maset om like­stil­ling — at kvin­nen skal bli lik man­nen — har fost­ret kre­ven­de femi­nis­ter som frem­set­ter knall­har­de krav over­for man­nen, men påfal­len­de få til seg selv. Betegnelsen like­verd er i den sam­men­heng et bed­re begrep for­di det åpner for en høy­net respekt for de gen­etisk-bio­lo­gis­ke for­skjel­le­ne mel­lom mann og kvin­ne.

Det kri­tis­ke spørs­må­let om grense­ver­di­en for den aggres­si­ve like­stil­lings­kam­pen rører ved et under­kom­mu­ni­sert kom­pleks i den mann­li­ge delen av befolk­nin­gen. Femininiseringen av man­nen og mas­ku­li­ni­se­rin­gen av kvin­nen er i ferd med å for­rin­ge dyna­mik­ken mel­lom kjøn­ne­ne, ikke minst gå det sek­su­el­le plan. Likestilling er blitt ens­be­ty­den­de med en aggres­siv kamp mot man­nen.

Den kul­tur­ra­di­ka­le over­idea­li­se­rin­gen av myke kvinne­idea­ler ska­per i leng­den en uba­lan­se i kul­tu­ren der sårt til­treng­te mas­ku­li­ne ver­di­er eva­po­re­rer. Vi tren­ger i dag en reetab­le­ring av respek­ten for det klas­sis­ke manns­idea­let. Tradisjonelle mas­ku­li­ne idea­ler var vil­lig­het til å gå i krig for å for­sva­re lan­det, beskyt­tel­sen av nasjo­na­le inter­es­ser, en sterk sek­su­ali­tet, samt ver­net av kvin­ner og barn. En vel­re­spek­tert mann skul­le være til å sto­le på, pre­get av integri­tet, stra­te­gisk tenk­ning, ærlig­het og hardt inn­tekts­brin­gen­de arbeid. Han skul­le være mas­ku­lin og ikke vise for man­ge følel­ser. Nettopp her bevis­te han sin fysis­ke og men­ta­le styr­ke. Han gikk i krig og drep­te sine fien­der.

En lis­te som den­ne vek­ker anta­ge­lig avsky blant femi­nis­ter, i tråd med den kul­tur­ra­di­ka­le for­akt for alt som til­hø­rer for­ti­dens tra­di­sjo­ner. Like fullt, i et sam­funn som gjen­nom­sy­res av en man­gel på respekt for mann­li­ge trekk, æres­ko­deks og kald stra­te­gisk tenk­ning vil det på sikt opp­stå frust­ra­sjo­ner blant den mann­li­ge delen av befolk­nin­gen. Den gry­en­de femi­nisme­kri­tis­ke debat­ten har vært med på å syn­lig­gjø­re nett­opp det­te.

Bokomtale v/Maskulinist.no:  I boka Alarm — tan­ker om en kul­tur i kri­se av Hanne Nabintu Herland er femi­nis­me og for­hol­det mel­lom de to kjønn et av fle­re tema­er. Boka var Norges best­sel­gen­de debatt­bok i 2010. Den tar opp  spørs­mål som multi­kul­tura­lis­me, reli­gions­fri­het i sam­funns­de­bat­ten og hvil­ke ver­di­er som skal pre­ge det nors­ke sam­fun­net. Ikke bare dagens femi­nis­me, men også dagens nors­ke kir­ke og kon­se­kven­se­ne av 68-gene­ra­sjo­nens opp­rør, blir kri­ti­sert. Sekstiåtterne kal­les det nye bor­ger­ska­pet. Det gis refe­ran­ser til en rek­ke nors­ke og inter­na­sjo­na­le sam­funns­kri­ti­ke­re som f eks Sigurd Skirbekk, Jürgen Habermas og Noam Chomsky. Bemerkelsesverdig er det at all den­ne kri­tik­ke­ne leve­res med godt humør! Forfatteren  peker imid­ler­tid også på ting i vår his­to­rie vi kan være stol­te av. Europa har bidratt til sin egen og ver­dens utvik­ling med arbeid­som­het, mar­keds­øko­no­mi og men­neske­ret­tig­he­ter, alt med utspring i kris­ten etikk, mener Herland. Det er en modig bok som pløy­er nye spor i det som også etter vår mening er et hel­ler vas­sent norsk kul­tur­land­skap. Det gjø­res med kon­se­kvens og for­fat­te­ren viker ikke en tom­me, hel­ler ikke når hen­nes reson­ne­men­ter leder fram til enkel­te klart upo­pu­læ­re syns­punk­ter. En med­vir­ke­ne årsak til den­ne kri­tis­ke fri­mo­dig­he­ten kan være at kvin­ner i dag, vil vi hev­de, i vis­se hen­se­en­der har et stør­re sosi­alt rom enn menn. Risikoen for utde­fi­ne­ring er mind­re. I så fall sier vi oss gla­de for måten rom­met her er benyt­tet på i for­hold til vårt nett­steds tema, alt­så kjønn og like­stil­ling.

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.