Lytteplikt for folk med makt

Mange utta­ler seg for tiden på veg­ne av sam­fun­net. Jeg vil imid­ler­tid kom­me med et indi­vi­du­elt bidrag og slut­ter meg ikke fullt ut til det som synes å være den almin­ne­li­ge reak­sjon etter 22/7.

At mak­ten lyt­ter, mener jeg er like avgjø­ren­de for demo­kra­ti­et som stem­me­ret­ten. Det har vært sagt om Anders Behring Breivik at han ikke lyk­tes med å få noen av sine syns­punk­ter pub­li­sert i main­stre­am media. Godt for meg har jeg ikke det­te fel­les med ham. Men jeg har like­vel opp­levd for­tvi­lel­se ved å ikke bli hørt på av de som har makt. Om Breivik har opp­levd det sist­nevn­te vet jeg ikke, men mine avmakts­opp­le­vel­ser er knyt­tet til en barne­for­de­lings­sak for sju år siden og til et kjønns­po­li­tisk enga­sje­ment som mann gjen­nom fle­re år, og de to tin­ge­ne hen­ger jo sam­men.

Jeg har ellers gjort den sam­me erfa­rin­gen som man­ge and­re, nem­lig at egne tap i livet øker evnen til empa­ti med and­re. Spontan med­fø­lel­se for de per­son­li­ge tap knyt­tet til 22/7 vil­le vært i tråd med det­te. Men jeg mer­ker at årsa­ke­ne til mine egne tap ikke er uten betyd­ning. Jeg mer­ker at ansla­get mot stats­mak­ten også rører ved tid­li­ge­re opp­le­vel­ser av avmakt i for­hold til sam­me stats­makt.

Hva vil det si å bli hørt på? Jeg mener sva­ret er sub­tilt. Folk kan være høf­lig til ste­de uten å vir­ke­lig høre på. Motsatt kan folk høre ordent­lig på det du sier uten å ta dine syns­punk­ter til føl­ge. Fysisk lyt­ting er ikke nok, og end­ret stand­punkt kan ikke være noen for­ut­set­ning. Det avgjø­ren­de er kan­skje om din sam­tale­mot­part tar dine ytrin­ger inn over seg. Det kan nep­pe stil­les opp noen ytre indi­ka­to­rer på det­te. Det avgjø­ren­de kan være om det opp­står en kon­takt på det men­nes­ke­li­ge plan, og hva det­te er, er dels noe vi aner alle­re­de fra fød­se­len og dels noe vi lærer.

Videre er det et spørs­mål om å bli tatt på alvor. Dette er blitt en kli­sjé, men jeg skal for­sø­ke å gjen­opp­li­ve uttryk­ket. Folk som hus­ker renne­sanse­his­to­ri­en, vil vite at det først gikk greit, og siden dår­lig, for den ita­li­ens­ke ast­ro­no­men Galileo Galilei. Galilei støt­tet ide­en om det helio­sent­ris­ke sys­tem alle­re­de i 1613, men først 20 år sene­re rea­ger­te pave­kir­ken for alvor imot. Teorien om jor­dens plass uten­for sen­trum var da gått fra å være en løs ide til å bli et spørs­mål om sann­het. Galilei insis­ter­te på at ide­en var sann og ble da stilt for inkvi­si­sjo­nen. På lik­nen­de måte er det etter min opp­fat­ning med menin­ger i vårt sam­funn. Alle menin­ger er noen­lun­de til­latt så len­ge de bare er menin­ger. Men straks du insis­te­rer på at din mening er sann eller rik­tig i mer enn bare sub­jek­tiv for­stand, hva skjer? Vi får ingen inkvi­si­sjon, men lyt­ter fort­satt mak­ten?

I mot­set­ning til noen, sær­lig på venstre­sida, mener jeg vi har et vir­ke­lig demo­kra­ti i Norge. Vi sty­res ikke av en poli­tisk eli­te, for eli­ten til­pas­ser seg folk flest. Problemet er at ”folk flest” stil­ler ikke opp til dis­ku­sjon. Folk flest fin­nes, men kan vans­ke­lig iden­ti­fi­se­res fysisk og hol­des ansvar­lig for sin makt­ut­øvel­se. Kanskje fal­ler noe av ansva­ret mel­lom to sto­ler, det vil si mel­lom yrkes­po­li­ti­ke­re og folk flest. Folk flest får ikke kri­tikk og risi­ke­rer der­for å bli en like arro­gant og sne­ver­synt makt­ha­ver som and­re makt­ha­ve­re som ikke får kri­tikk.

Les også:

Vil vil vise respekt ...

... og dri­ve fort­satt stats­kri­tikk

Dette innlegget ble publisert i Uplassert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.