Framgang for mannspørsmål aktualiserer strategivalg

Vi opplever nå at menns forhold får økt oppmerksomhet. Dette aktualiserer det strategiske valget mellom ”mer stat” og ”mindre stat” som alternativer for å bedre kjønnsbalansen og menns vilkår i samfunnet.

Oppmerksomheten om menns forhold øker. Aftenposten hadde f eks den 14/5 en lang artikkel om menn som ble feildømt for incest for rundt 20 år siden: I perioden 1988-96 ble 320 tiltalt, 280 dømt, 31 saker er hittil gjenopptatt hvorav samtlige førte til frikjennelse. Samme avis har også rettet oppmerksomhet mot de ekstra vansker gutter møter i en femininisert skole. Avisa Klassekampen bringer nå annenhver dag store oppslag om menns forhold.

Samtidig får ikke menn mindre negativ oppmerksomhet enn før. Negativ oppmerksomhet til menn gis ofte indirekte. Voldtekt får f eks en omtale i mediene som, uansett alvoret i det enkelte tilfelle, er ute av proporsjon med problemets omfang i samfunnet. Effekten er svartmaling av menn. Vi kan se en liknende tendens når det gjelder kvinners problemer i utlandet. Ingen indisk landsby er for fjerntliggende til at ikke kvinners lidelser der kan nå førstesidene her. Også i denne sammenheng vil jeg si at uansett alvoret for de kvinnene det gjelder, så har denne dekningen en innenlands effekt. Effekten er ikke gunstig for menn.

Når det gjelder voldtekt, har vi i tillegg spørsmålet om hvilken etnisk-kulturell tilhørighet overgriperne har. Etter lang tids fortielse kommer dette spørsmålet nå til overflaten. De fleste overfallsvoldtekter i Norge begås av en ikke-vestlig mann mot en vestlig/norsk kvinne. Dette demper svartmalingen av menn med norsk-kulturell bakgrunn, men fjerner den ikke. (Se for øvrig vår artikkel om familievold.)

Hva får vi når vi kombinerer omsorgsfull oppmerksomhet på menns forhold med fortsatt svartmaling? Vi risikerer å få klientifisering. Det betyr at menn skal både hjelpes og kontrolleres.

Alternativet er at menns egne krefter utfolder seg (note 1). Det sistnevnte kan ses som et politisk mål og en politisk strategi. Det kan også til en viss grad ses som et individuelt valg. Selvsagt kan også kvinner foretrekke å lite på egne krefter framfor mest mulig støtte fra samfunnets mektigste instans. Langvarig støtte kan føre til avhengighet.

At folk skal både hjelpes og kontrolleres, kan ses som sosialdemokratisk politikk og samfunnsbygging. Men sosialdemokrati i denne forstand er ikke Arbeiderpartiet og venstresiden alene om. I en kommentar til Erna Solbergs bok «Mennesker, ikke milliarder» viser historikeren Nils Rune Langeland under overskriften ”Klient-Høyre” hvordan denne form for sosialdemokrati gjør seg gjeldende også i dette partiet.

Jeg mener det foreligger en kjønns-ubalanse i samfunnet som tilsier forandring i menns favør. Økende oppmerksomhet på menns forhold innebærer en ny mulighet for slik forandring. Men skal dette i så fall skje ved mer stat og mer hjelp til menn? Eller ved mindre stat og mindre hjelp til kvinner? Jeg er av den oppfatning at statens ansvar for folks liv i Norge i dag er drevet lenger enn godt er. Jeg går inn for mindre stat.

Men når dette er sagt, må noe tilføyes. I barnefordeling anses statens hjelp til kvinner som noe annet enn hjelp til kvinner. Menn kunne nok klart seg bedre på dette området dersom staten lot barnefordeling ligge i det private, slik spørsmål om fordeling av ansvar for barn i hovedsak er en privatsak innenfor familien. Altså mindre stat også her. Men vi får ikke noen forandring i denne retning annet enn som et resultat av oppmerksomhet på menns stilling og evt press fra menn. Mer oppmerksomhet på menn i barnefordeling er derfor et nødvendig ledd på veien mot mindre stat på dette området. Vi må altså insistere på en mer våken stat før vi igjen kan få den til å legge seg til ro.

Det kan også tilføyes at den økte oppmerksomheten på menns forhold nevnt innledningsvis ikke synes å gå i sosialdemokratisk retning. Dette er også nytt. De tidligere (sjeldne) innslagene om menns forhold, har etter mitt inntrykk ofte gått i klientifiserende retning. Den nye tendensen vises f eks i Klassekampens artikkel den 7/7 om mannsbildet i reklamen. Her kritiserer to menn, Elling Aarflot, studieleder ved Norges Kreative Fagskole og John Rørdam, forfatter og art director i reklamebyrået Dinamo, reklamens bilde av menn. De to klager ikke, de kritiserer. De argumenterer saklig. De syns ikke synd på mannen, men ”kjefter” på den reklamen som framstiller menn som dumme, primitive og underordnet kvinnen.

Noter

1) Her bruker jeg presens – utfolder seg. Er dette litt uklart? Klarere ville det kanskje vært om jeg skrev at menns egne krefter bør få utfolde seg. Da ville det sett mer ut som politikk. Uttrykket menn bør få utfolde seg ville framstå som et politisk alternativ (forslag). Men denne formuleringen ville underliggende bety at politikken naturlig bestemmer om menn skal få utfolde egne krefter eller ikke. Statens rett, eller samfunnets rett via staten, til å bestemme dette, tas dermed for gitt. Et slikt premiss liker jeg ikke. Jeg mener vi bør ikke venne oss til at alt skal kunne bestemmes bare fordi et demokratisk system/flertall står bak. Staten og samfunnet skal ikke i utgangspunktet kunne gå inn i alle deler av folks liv. Det ville innebære noe totalitært, som jeg mener vi må unngå.

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Framgang for mannspørsmål aktualiserer strategivalg

  1. Olav sier:

    Det finnes et reelt problem her som har med grunnlaget for staten å gjøre – voldsmonopolet. For å markere og styrke statens makt er det nettopp et poeng å understreke mannens underkastelse på en måte som ikke gjelder tilsvarende for kvinner. Det samme kan man si om folkegrupper som før levde et bokstavelig slaveliv. Den relative friheten de opplever beskyttet av staten oppleves som langt å foretrekke fremfor det personlige slaveri som historisk erfaring. Før staten i moderne forstand oppstod var det jo i langt større grad den enkelte manns ære og makt det stod om, selv om det fantes visse samfunnsmessige rammer, preget av eksplisitte underkastelsesforhold mellom menn. Statens makt oppstod slik sett som en motsetning til den enkelte manns mer personlige makt og evne til å beskytte sitt eget revir, mer konkret som enevoldskongenes støtteapparat for å kontrollere alle rivaler. Det er selvsagt et problem at grupper som historisk har opplevd stor avmakt kan ende opp i en form for frivillig underkastelse i et system som tilbyr en ganske begrenset personlig frihet. Dette gjelder vel tross alt også i større grad kvinner enn menn.

    Utviklingen de senere årene virker på en måte motsetningsfylt. Disse samfunnene som tidlig ble underkastet et statlig voldsmonopol, senere statlige likestillingsordninger, kvinners deltagelse i arbeidslivet, overtagelse av utdanningsinsitusjonene osv har også endt opp med deltagelse i rene angrepskriger, der «beskyttelse av kvinner og barn» har fungert som et selvrettferdig fikenblad der verdien av titusener av fiendens mer eller mindre (teknologisk sett) forsvarsløse unge menn settes til en verdi ca lik 0. Selv tror jeg at noe av den aggresjonen som nok har bygget seg opp ved at menns posisjon i vesten har blitt svekket gjennom de siste 40-50 år finner et visst utløp gjennom disse krigene, ihvertfall rent midlertidig. Om unge gutter ikke tillates å bygge sitt liv rundt det å beskytte kvinner og barn som før her hjemme, så kan ihvertfall en del av de som ennå måtte ha slike forestillinger melde seg til krigstjeneste utenlands med tanke på å innføre et system som paradoksalt nok er ment å utvikle seg mest mulig i retning det vi har her, og som i sin konsekvens vil utrydde enhver forutsetning for mannens tradisjonelle beskytterrolle. At det skal lykkes virker riktignok kanskje ikke lenger særlig sannsynlig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *