Framgang for mannspørsmål aktualiserer strategivalg

Vi opp­le­ver nå at menns for­hold får økt opp­merk­som­het. Dette aktua­li­se­rer det stra­te­gis­ke val­get mel­lom ”mer stat” og ”mind­re stat” som alter­na­ti­ver for å bed­re kjønns­ba­lan­sen og menns vil­kår i sam­fun­net.

Oppmerksomheten om menns for­hold øker. Aftenposten had­de f eks den 14/5 en lang artik­kel om menn som ble feil­dømt for incest for rundt 20 år siden: I peri­oden 1988–96 ble 320 til­talt, 280 dømt, 31 saker er hit­til gjen­opp­tatt hvor­av samt­li­ge før­te til fri­kjen­nel­se. Samme avis har også ret­tet opp­merk­som­het mot de eks­tra vans­ker gut­ter møter i en femi­ni­ni­sert sko­le. Avisa Klassekampen brin­ger nå annen­hver dag sto­re opp­slag om menns for­hold.

Samtidig får ikke menn mind­re neg­a­tiv opp­merk­som­het enn før. Negativ opp­merk­som­het til menn gis ofte indi­rek­te. Voldtekt får f eks en omta­le i medie­ne som, uan­sett alvo­ret i det enkel­te til­fel­le, er ute av pro­por­sjon med pro­ble­mets omfang i sam­fun­net. Effekten er svart­ma­ling av menn. Vi kan se en lik­nen­de tendens når det gjel­der kvin­ners pro­ble­mer i utlan­det. Ingen indisk lands­by er for fjernt­lig­gen­de til at ikke kvin­ners lidel­ser der kan nå første­si­de­ne her. Også i den­ne sam­men­heng vil jeg si at uan­sett alvo­ret for de kvin­ne­ne det gjel­der, så har den­ne dek­nin­gen en innen­lands effekt. Effekten er ikke guns­tig for menn.

Når det gjel­der vold­tekt, har vi i til­legg spørs­må­let om hvil­ken etnisk-kul­tu­rell til­hø­rig­het over­gri­per­ne har. Etter lang tids for­ti­el­se kom­mer det­te spørs­må­let nå til over­fla­ten. De fles­te over­falls­vold­tek­ter i Norge begås av en ikke-vest­lig mann mot en vestlig/norsk kvin­ne. Dette dem­per svart­ma­lin­gen av menn med norsk-kul­tu­rell bak­grunn, men fjer­ner den ikke. (Se for øvrig vår artik­kel om fami­lie­vold.)

Hva får vi når vi kom­bi­ne­rer omsorgs­full opp­merk­som­het på menns for­hold med fort­satt svart­ma­ling? Vi risi­ke­rer å få kli­en­ti­fi­se­ring. Det betyr at menn skal både hjel­pes og kon­trol­le­res.

Alternativet er at menns egne kref­ter utfol­der seg (note 1). Det sist­nevn­te kan ses som et poli­tisk mål og en poli­tisk stra­te­gi. Det kan også til en viss grad ses som et indi­vi­du­elt valg. Selvsagt kan også kvin­ner fore­trek­ke å lite på egne kref­ter fram­for mest mulig støt­te fra sam­fun­nets mek­tigs­te instans. Langvarig støt­te kan føre til avhen­gig­het.

At folk skal både hjel­pes og kon­trol­le­res, kan ses som sosial­de­mo­kra­tisk poli­tikk og sam­funns­byg­ging. Men sosial­de­mo­kra­ti i den­ne for­stand er ikke Arbeiderpartiet og venstre­si­den ale­ne om. I en kom­men­tar til Erna Solbergs bok “Mennesker, ikke mil­li­ar­der” viser his­to­ri­ke­ren Nils Rune Langeland under over­skrif­ten ”Klient-Høyre” hvor­dan den­ne form for sosial­de­mo­kra­ti gjør seg gjel­den­de også i det­te par­ti­et.

Jeg mener det fore­lig­ger en kjønns-uba­lan­se i sam­fun­net som til­si­er for­and­ring i menns favør. Økende opp­merk­som­het på menns for­hold inne­bæ­rer en ny mulig­het for slik for­and­ring. Men skal det­te i så fall skje ved mer stat og mer hjelp til menn? Eller ved mind­re stat og mind­re hjelp til kvin­ner? Jeg er av den opp­fat­ning at sta­tens ansvar for folks liv i Norge i dag er dre­vet len­ger enn godt er. Jeg går inn for mind­re stat.

Men når det­te er sagt, må noe til­føyes. I barne­for­de­ling anses sta­tens hjelp til kvin­ner som noe annet enn hjelp til kvin­ner. Menn kun­ne nok klart seg bed­re på det­te områ­det der­som sta­ten lot barne­for­de­ling lig­ge i det pri­va­te, slik spørs­mål om for­de­ling av ansvar for barn i hoved­sak er en pri­vat­sak innen­for fami­li­en. Altså mind­re stat også her. Men vi får ikke noen for­and­ring i den­ne ret­ning annet enn som et resul­tat av opp­merk­som­het på menns stil­ling og evt press fra menn. Mer opp­merk­som­het på menn i barne­for­de­ling er der­for et nød­ven­dig ledd på vei­en mot mind­re stat på det­te områ­det. Vi må alt­så insis­te­re på en mer våken stat før vi igjen kan få den til å leg­ge seg til ro.

Det kan også til­føyes at den økte opp­merk­som­he­ten på menns for­hold nevnt inn­led­nings­vis ikke synes å gå i sosial­de­mo­kra­tisk ret­ning. Dette er også nytt. De tid­li­ge­re (sjeld­ne) inn­sla­ge­ne om menns for­hold, har etter mitt inn­trykk ofte gått i kli­en­ti­fi­se­ren­de ret­ning. Den nye tenden­sen vises f eks i Klassekampens artik­kel den 7/7 om manns­bil­det i rekla­men. Her kri­ti­se­rer to menn, Elling Aarflot, stu­die­le­der ved Norges Kreative Fagskole og John Rørdam, for­fat­ter og art direc­tor i reklame­by­rå­et Dinamo, rekla­mens bil­de av menn. De to kla­ger ikke, de kri­ti­se­rer. De argu­men­te­rer sak­lig. De syns ikke synd på man­nen, men ”kjef­ter” på den rekla­men som fram­stil­ler menn som dum­me, pri­mi­ti­ve og under­ord­net kvin­nen.

Noter

1) Her bru­ker jeg pre­sens — utfol­der seg. Er det­te litt uklart? Klarere vil­le det kan­skje vært om jeg skrev at menns egne kref­ter bør få utfol­de seg. Da vil­le det sett mer ut som poli­tikk. Uttrykket menn bør få utfol­de seg vil­le fram­stå som et poli­tisk alter­na­tiv (for­slag). Men den­ne for­mu­le­rin­gen vil­le under­lig­gen­de bety at poli­tik­ken natur­lig bestem­mer om menn skal få utfol­de egne kref­ter eller ikke. Statens rett, eller sam­fun­nets rett via sta­ten, til å bestem­me det­te, tas der­med for gitt. Et slikt pre­miss liker jeg ikke. Jeg mener vi bør ikke ven­ne oss til at alt skal kun­ne bestem­mes bare for­di et demo­kra­tisk system/flertall står bak. Staten og sam­fun­net skal ikke i utgangs­punk­tet kun­ne gå inn i alle deler av folks liv. Det vil­le inne­bære noe tota­li­tært, som jeg mener vi må unn­gå.

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Framgang for mannspørsmål aktualiserer strategivalg

  1. Olav sier:

    Det fin­nes et reelt pro­blem her som har med grunn­la­get for sta­ten å gjø­re — volds­mono­po­let. For å mar­ke­re og styr­ke sta­tens makt er det nett­opp et poeng å under­stre­ke man­nens under­kas­tel­se på en måte som ikke gjel­der til­sva­ren­de for kvin­ner. Det sam­me kan man si om folke­grup­per som før lev­de et bok­sta­ve­lig slave­liv. Den rela­ti­ve fri­he­ten de opp­le­ver beskyt­tet av sta­ten opp­le­ves som langt å fore­trek­ke frem­for det per­son­li­ge sla­ve­ri som his­to­risk erfa­ring. Før sta­ten i moder­ne for­stand opp­stod var det jo i langt stør­re grad den enkel­te manns ære og makt det stod om, selv om det fan­tes vis­se sam­funns­mes­si­ge ram­mer, pre­get av eks­pli­sit­te under­kas­tel­ses­for­hold mel­lom menn. Statens makt opp­stod slik sett som en mot­set­ning til den enkel­te manns mer per­son­li­ge makt og evne til å beskyt­te sitt eget revir, mer kon­kret som ene­volds­kon­ge­nes støtte­ap­pa­rat for å kon­trol­le­re alle riva­ler. Det er selv­sagt et pro­blem at grup­per som his­to­risk har opp­levd stor avmakt kan ende opp i en form for fri­vil­lig under­kas­tel­se i et sys­tem som til­byr en gans­ke begren­set per­son­lig fri­het. Dette gjel­der vel tross alt også i stør­re grad kvin­ner enn menn.

    Utviklingen de sene­re åre­ne vir­ker på en måte mot­set­nings­fylt. Disse sam­fun­ne­ne som tid­lig ble under­kas­tet et stat­lig volds­mono­pol, sene­re stat­li­ge like­stil­lings­ord­nin­ger, kvin­ners del­ta­gel­se i arbeids­li­vet, over­ta­gel­se av utdan­nings­in­si­tu­sjo­ne­ne osv har også endt opp med del­ta­gel­se i rene angreps­kri­ger, der “beskyt­tel­se av kvin­ner og barn” har fun­gert som et selv­rett­fer­dig fiken­blad der ver­di­en av titu­se­ner av fien­dens mer eller mind­re (tek­no­lo­gisk sett) for­svars­løse unge menn set­tes til en ver­di ca lik 0. Selv tror jeg at noe av den aggre­sjo­nen som nok har byg­get seg opp ved at menns posi­sjon i ves­ten har blitt svek­ket gjen­nom de sis­te 40–50 år fin­ner et visst utløp gjen­nom dis­se kri­ge­ne, ihvert­fall rent mid­ler­ti­dig. Om unge gut­ter ikke til­la­tes å byg­ge sitt liv rundt det å beskyt­te kvin­ner og barn som før her hjem­me, så kan ihvert­fall en del av de som ennå måt­te ha sli­ke fore­stil­lin­ger mel­de seg til krigs­tje­nes­te uten­lands med tan­ke på å inn­føre et sys­tem som para­dok­salt nok er ment å utvik­le seg mest mulig i ret­ning det vi har her, og som i sin kon­se­kvens vil utryd­de enhver for­ut­set­ning for man­nens tra­di­sjo­nel­le beskyt­ter­rol­le. At det skal lyk­kes vir­ker rik­tig­nok kan­skje ikke len­ger sær­lig sann­syn­lig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.