Kjønnsubalansen i Norge

Er kvin­ner under­trykt på noen områ­der og menn på and­re? Mannsforskeren Øystein Gullvåg Holter hev­det det­te i et møte hos Likestillingsdirektøren for noen år siden. Det er ikke noen god situa­sjon som da beskri­ves, for den ene under­tryk­kin­gen opp­he­ver jo ikke den and­re. Likevel må det være enda ver­re om det ene eller det annet kjønn også er i under­ba­lan­se sam­let sett. Jeg kjen­ner ikke til noe for­søk på å måle det­te. Men jeg mener vi kan få et til­nær­met dek­ken­de ”regn­skap” ved å se på to sto­re spørs­mål: øko­no­mi og barn.

Kvinners kamp for inntekt

Når det gjel­der øko­no­mi, må det vel sies at kvin­ner i dag er rime­lig godt eman­si­pert. Kvinner tje­ner rik­tig nok mind­re enn menn, men de job­ber også mind­re, og det er lik lønn for likt arbeid. Likelønnskommisjonen (NOU 2008:6) er klar på det sist­nevn­te. Alle fag­for­enin­ger har også mulig­het for å frem­me sine med­lem­mers inter­es­ser. Vil noen i dag hev­de at kvin­ner gene­relt har mind­re mulig­het enn menn for å skaf­fe seg en full­ver­dig inn­tekt?

Kvinnepanelet men­te i alle fall at mer bør gjø­res for kvin­ner. I deres rap­port fra høs­ten 2010 fin­ner vi som førs­te punkt føl­gen­de: Alenemoren Nina orket ikke sloss mer. Hun sa opp del­tids­job­ben i kles­bu­tik­ken og fikk seg en åtte-til-fire­jobb i en annen bran­sje. Nina var ufri­vil­lig del­tids­an­satt i en kles­kje­de. Alenemoren var for­tvi­let over situa­sjo­nen. Hun job­bet 60 pro­sent del­tid, men vak­te­ne var for­delt slik at hun ikke kun­ne ha en jobb ved siden av – for å skaf­fe seg ei lønn å leve av. Til slutt ga hun opp å få orden på arbeids­ti­den. Hun sa opp og fikk seg ny jobb hos en rør­gros­sist. Nina skul­le gjer­ne fort­satt i kles­bran­sjen, men full­tids­stil­ling, nor­mal arbeids­tid og fri hver helg tel­te mer!

Jeg er ikke helt uten for­stå­el­se for situa­sjo­nen til Nina, som beskre­vet oven­for. Kanskje bur­de hen­nes arbeids­gi­ver vært mer flek­si­bel. Men mitt spørs­mål er: Hva vil Kvinnepanelet med det­te? Kvinnepanelet hen­ven­der seg ikke til Ninas arbeids­gi­ver, men til stats­rå­den for like­stil­ling. Det må være menin­gen at han skal gjø­re noe. Og litt len­ger ut i rap­por­ten kom­mer det: Rett til hel­tid må lov­fes­tes.

Et spørs­mål kan imid­ler­tid være om vi ikke alle­re­de er kom­met ut på tem­me­lig ”dypt vann” i Norge når det gjel­der for­hol­det mel­lom offent­lig ansvar for folks liv, og hva som fak­tisk blir resul­ta­tet. Hva skjer med folks egne ”musk­ler”, og hva skjer med ven­ners og kol­le­gers evne og vil­je til å ta ansvar når lover og ombud tar over mer og mer? Ninas kol­le­ger, f eks, har en til­gang på infor­ma­sjon og inn­sikt i situa­sjo­nen som ingen utfor­stå­en­de byrå­krat uten vide­re kan skaf­fe seg.

Når det gjel­der del­tids­pro­ble­mets omfang, står det i rap­por­ten at ca 500.000 kvin­ner job­ber del­tid og ca 173.000 menn. Videre skal del­tid være den vik­tigs­te grun­nen til at kvin­ners inn­tekt er 64 pro­sent av menns. Litt sene­re i sam­me kapit­tel får vi imid­ler­tid infor­ma­sjon som gir et annet bil­de: ...pro­ble­met har alle de som job­ber del­tid for­di de ikke får mer jobb/flere timer av sin arbeids­gi­ver (54.000). Problemets omfang er plut­se­lig redu­sert til femti­fire tusen! Kanskje kan kvin­ners for­hold til del­tid i arbeids­li­vet etter det­te beskri­ves slik: Kvinner har så god råd at nær en halv mil­lion av dem vel­ger å job­be redu­sert tid!

Feministisk ”eks­tre­mis­me” er dess­ver­re blitt dag­lig­dags. Om det kon­kre­te for­sla­get ver­ken kan eller bør gjen­nom­fø­res, kan det like­vel bidra til en følel­se av at kvin­ner har noe til gode. Dette kan i så fall kom­me dem til nyt­te i and­re sam­men­hen­ger.

Menns kamp for foreldreskap

Inntekt, er vik­tig for per­sonen, men like­vel litt uper­son­lig for de fles­te. Arbeid i vårt sam­funn er for de fles­te noe en gjør nett­opp for å skaf­fe inn­tekt. En jobb kan sies opp og du kan fin­ne en ny. Men i mot­set­ning til jobb er barn dypt per­son­lig på alle måter. Det er per­son­lig å bestem­me seg for å få barn (inklu­si­ve barn som blir til ved et ”uhell” en som­mer­natt, vil jeg hev­de.) Videre er det en per­son­lig sak hvor­dan en opp­drar sine barn og til­rette­leg­ger et opp­vekst­mil­jø rundt dem.

Menn er ikke eman­si­pert når det gjel­der barn. Jeg sik­ter ikke her til spørs­må­let om å slip­pe til ved stelle­bor­det. De små drag­kam­per i de tusen hjem mener jeg med for­del kan over­la­tes til dem som bor der. Men den rela­tivt pri­va­te situa­sjo­nen i hjem­met bry­tes den dagen to for­eld­re skil­ler seg. Det skjer for opp mot 40 % av bar­na i dag. Godt skjult bak indi­vi­du­ell behand­ling, kon­fi­den­sia­li­tet og det såkal­te ”bar­nets bes­te” er det nær­mest ruti­ne at kvin­nen da til­de­les rol­len som hoved­om­sorgs­per­son, så sant hun ikke er et barne­verns­til­fel­le. Lederskapet omkring barn må være på én hånd, er dagens filo­so­fi. Slik kan også den av for­eld­re­ne som reg­ner med å vin­ne en sak, ta livet av det like­verd som fore­lig­ger i utgangs­punk­tet. Resultatet er at 92 % av kvin­ne­ne og bare 18 % av men­ne­ne behol­der omsor­gen etter et sam­livs­brudd (note 1).

Hva vil du helst mis­te – job­ben eller bar­na dine? Sammenlikningen hal­ter. En jobb kan erstat­te en annen, barn kan ikke erstat­tes. Og menn mis­ter bare sjel­den sine barn abso­lutt i barne­for­de­ling. Men i det sto­re kjønns­regn­ska­pet kan det ikke være tvil om at kvin­ner i dag står likt med menn, eller er bed­re stilt enn dem, når det gjel­der full­ver­dig inn­tekt, mens ingen mann med barn kan vite om han har et full­ver­dig for­eldre­skap nes­te år.

Representerer menn mannen?

Generalsekretær i for­enin­gen Norden, Per Rist, sa i et inter­vju med NRK i 2007 (note 2) at det er kvin­ner mer enn menn som arbei­der for menns like­stil­ling. Han vet kan­skje noe om det­te. Han er nem­lig gift med Grete Berget, tid­li­ge­re like­stil­lings­mi­nis­ter.

En sene­re like­stil­lings­mi­nis­ter var Manuela Ramin-Osmundsen. Hun holdt en tale for menn, nær­me­re bestemt i et møte med Mannspanelet i 2007. Da sa hun at makt avgis ikke fri­vil­lig. Konteksten var menn og barn. Hvordan skal vi opp­fat­te det­te? Vi kan se det som et tips til menn om å skaf­fe seg mer makt. Vi kan også se det som feig­het fra en stats­råd som selv sit­ter med makt i sam­me spørs­mål. Hun kal­te seg fak­tisk ”rett­fer­dig­hets­mi­nis­ter” i sam­me tale. Imidlertid, i lys av for­gjen­ge­rens skjeb­ne, mener jeg det er best å ikke se Ramin-Osmundsens utspill som feigt. Forgjengeren var Karita Bekkemellem. Hun gikk klart inn for mer like­stilt for­eldre­skap, og ble kas­tet før hun rakk å gjø­re noe med det.

Ramin-Osmundsens spur­te i den nevn­te talen også om menn er tro­ver­di­ge. Også et noe tve­ty­dig utsagn. Mange menn som del­tar i kjønns­de­bat­ten, er opp­tatt av menns tro­ver­dig­het på den måten at det gjel­der å ta avstand fra menns neg­a­ti­ve sider, f eks menns bruk av fysisk vold mot kvin­ner (note 3). Men kan­skje kan Ramin-Osmundsens utford­ring opp­fat­tes bre­de­re. Er menn tro­ver­di­ge som kjønns­grup­pe? Har de vett på å iva­re­ta seg selv? Kan jeg reg­ne med dere hvis jeg gjør noe for dere?

Neste Ap-poli­ti­ker i stats­råd­s­to­len ble Anniken Huitfeldt. Hun vis­te seg raskt som en patent femi­nist i barne­spørs­mål. I et offent­lig møte poeng­ter­te hun at bar­nets bes­te skal gå foran rett­ferds­for­hold mel­lom for­eld­re, som om rett­ferd skul­le være ska­de­lig for barn (note 4). Ingen antyd­ning til rett­fer­dig­hets­mi­nis­ter len­ger. Ferdig utre­de­de, radi­ka­le for­slag til end­ring av Barneloven ble for­kas­tet under hen­nes regi­me. Etter Huitfeldt fulg­te SVs Audun Lysbakken. Det femi­nis­tis­ke hege­mo­ni­et kro­nes med en mann­lig femi­nist.

Ovenstående gir et bil­de der man­nen er til det ytters­te mar­gi­na­li­sert i poli­tik­ken til tross for at et fler­tall av poli­ti­ke­re på alle nivå­er er menn (note 5). I det føl­gen­de skal jeg bidra med en per­son­lig erfa­ring som jeg mener også sier noe om hvor­dan menns inter­es­ser kom­mer ut i poli­tisk sam­men­heng.

Det fin­nes en for­ening som heter Foreningen 2 for­eld­re. Den arbei­der for stør­re grad av like­stilt for­eldre­skap og har ca 90 % menn som med­lem­mer. Foreningen sier imid­ler­tid ikke noe om kvin­ner og menn i sitt for­mål. Våren 2005 stil­te jeg til valg som leder for den­ne for­enin­gen. Mitt pro­gram var å gjø­re for­enin­gen to-kjøn­net. Arbeidet for like­stilt for­eldre­skap bur­de etter min opp­fat­ning ses som to opp­ga­ver: én opp­ga­ve når det gjaldt menn og en annen når det gjaldt kvin­ner. Som mot­kan­di­dat had­de jeg en kvin­ne. Min mot­kan­di­dat vant leder­val­get, noe som selv­sagt var greit nok. Men det ble sat­set eks­tra sterkt på kvin­ner ved lands­mø­tet den­ne gan­gen, og så man­ge som 4 av 7 med­lem­mer i det nye sty­ret var kvin­ner. Noen måne­der sene­re del­tok jeg og to and­re for­enings­med­lem­mer i et opp­rop som kri­ti­ser­te det­te årets inn­sam­lings­ak­sjon i NRK for å frem­me et neg­a­tivt manns­bil­de. En av oss tre skrev under som lokal til­lits­valgt i Foreningen 2 for­eld­re. Oppropet fikk en del opp­merk­som­het. Som føl­ge av hen­del­sen ble det fore­slått å eks­klu­de­re fire med­lem­mer av for­enin­gen, inklu­si­ve under­teg­ne­de. Forslagsstillerne men­te for­enin­gens navn var blitt mis­brukt. Da saken skul­le avgjø­res i for­enin­gens hoved­sty­re, had­de et av de nyvalg­te, kvin­ne­li­ge styre­med­lem­me­ne fød­sels­per­mi­sjon. Hun ble skynd­somt kalt til­ba­ke før tiden. Dermed var det duket for føl­gen­de ved­tak: I en for­ening av 90 % menn ble fire menn eks­klu­dert for­di de had­de del­tatt i et manns­opp­rop. Det nød­ven­di­ge kva­li­fi­ser­te fler­tal­let bestod av fire kvin­ner og en mann, to menn stem­te imot. Det hører med til his­to­ri­en at ved lands­mø­tet i 2007 ble beslut­nin­gen bekref­tet, da tro­lig av et fler­tall menn.

De to kjønn og staten

Mer pate­tisk kan bil­det nep­pe bli når det gjel­der menns evne til å orga­ni­se­re seg bak egne inter­es­ser. For noen tiår siden had­de menn sær­skil­te are­na­er for dis­ku­sjon ved at menn var enes­te kjønn (eller til­nær­met ale­ne) en rek­ke ste­der – i alt fra stor­tings­ko­mi­te­er og regje­rings­mø­ter til bedrifts­sty­rer og fag­for­enin­ger. Men dis­se are­na­ene er som kjent ikke len­ger for­be­holdt menn. Det er min opp­fat­ning at menn like­vel hol­des kol­lek­tivt ansvar­li­ge i vis­se sam­men­hen­ger. Det ster­kes­te eksemp­let er menns fysis­ke vold mot kvin­ner.

Kriminalitet som feno­men kan illust­re­re for­hol­det mel­lom kjønn, stat og sam­funn nær­me­re. Justisminister Knut Storberget har i for­bin­del­se med den nye straffe­lo­ven av 2005 fle­re gan­ger påpekt at den gam­le loven fra 1902 var ”av og for menn”. Det vil­le imid­ler­tid vært mer fyl­lest­gjø­ren­de der­som jus­tis­mi­nis­te­ren også had­de sagt hvem loven var ret­tet mot. Dem som loven i prak­sis ret­tet seg mot, var også menn. Straffeloven av 1902 var alt­så av, for og mot menn. Denne beskri­vel­sen åpner for et dris­tig per­spek­tiv. Med litt sto­re bok­sta­ver mener jeg kri­mi­na­li­te­ten i sam­fun­net anno 1902 kan ses som et ”ind­re manns­an­lig­gen­de”. Statsapparatet kan ses som menns red­skap for å hol­de orden i egne rek­ker. Jeg mener vide­re at per­spek­ti­vet også kan anven­des på dagens for­hold. Jeg har ald­ri f eks hørt den enor­me over­vek­ten av menn i fengs­ler brukt mot menn gene­relt, f eks som et tegn på menns lave moral eller lik­nen­de. Heller ikke er det slik at en mann i feng­sel har noe å vin­ne på å fram­heve at han er mann, alt­så påpe­ke at hans dår­li­ge situa­sjon hen­ger sam­men med at han er mann. Fraværet av kri­tikk så vel som for­stå­el­se i for­bin­del­se med kri­mi­na­li­tet som et mann­lig feno­men pas­ser godt inn i fore­stil­lin­gen om kri­mi­na­li­tet som et ind­re manns­an­lig­gen­de. Statens ”mas­ku­li­ne funk­sjon”, poli­ti, påtale­myn­dig­het, dom­sto­ler og feng­sels­ve­sen, hol­der menn på plass.

Drøftingen oven­for viser at kvin­ner, menn og sta­ten (ofte mis­vi­sen­de kalt sam­fun­net) kan opp­fat­tes som tre ”instan­ser” som står i et for­hold til hver­and­re. Jeg skal nå prø­ve den­ne tanke­gan­gen på et annet områ­de. Kunne vi se barne­ha­ger som et ”ind­re kvinne­an­lig­gen­de”? De tid­li­ge barne­ha­ge­ne had­de vel preg av det­te. Noen kvin­ner job­bet i barne­ha­ge­ne slik at and­re kvin­ner fikk ”fri” og kun­ne job­be med noe annet. Etter hvert er barn­ha­ger blitt rege­len og ikke unn­ta­ket. Det offent­li­ge over­tar en stor del av omsor­gen for barn under skole­al­der. Mødrene får ”fri” og kan job­be med and­re ting. De fles­te som job­ber i barne­hage, er imid­ler­tid kvin­ner. Men barne­ha­ge­ne er sam­ti­dig omgitt av et omfat­ten­de peda­go­gisk sys­tem: utdan­ning, forsk­ning, plan­leg­ging og ideo­lo­gi. Er barne­ha­ge­ne fort­satt kvin­ne­nes områ­de? Eller har det offent­li­ge tatt et dype­re eier­skap og ansvar i for­hold til barn som ikke har noe med kvin­ner å gjø­re?

Vi ser at det kan for­mu­le­res uli­ke opp­fat­nin­ger av for­hol­det mel­lom kvin­ner, menn og det offent­li­ge og hvor­dan det­te for­and­rer seg over tid. Jeg skal ikke her kom­me med bas­tan­te opp­fat­nin­ger av hvor­dan rea­li­te­te­ne best for­stås når det gjel­der f eks barne­ha­ger og kri­mi­na­li­tet. Men jeg mener at kvin­ner og menn er vesent­li­ge kate­go­ri­er i sam­fun­net. Jeg mener også at det offent­li­ge ikke bare kan ses som en tred­je kate­go­ri — med betyd­ning for både kvin­ner, menn, og for for­hol­det mel­lom dis­se – men rett og slett bør hol­des øye med. Det er etter min opp­fat­ning naivt å se offent­lig sek­tor som et rent virke­mid­del, det være seg for men­nes­ke­ne gene­relt eller for det ene eller for det annet kjønn. Alle orga­ni­sa­sjo­ner har en tendens til å få sin egen dyna­mikk, for ikke å si sitt eget liv (note 6). Den størs­te og mek­tigs­te av alle, sta­ten, er ikke noe unn­tak.

Å ikke tåle urett

Det er vans­ke­lig å si hvor­dan for­hol­det mel­lom menn, kvin­ner, stat og sam­funn vil utvik­le seg. Jeg er imid­ler­tid ikke i tvil om at menn som grup­pe ram­mes vesent­lig av kon­stel­la­sjo­nen slik den fore­lig­ger i dag. Arnulf Øverland har sagt “Du skal ikke tåle så inder­lig vel, den urett som ikke ram­mer deg selv”. Å ikke tåle urett mot and­re er vik­tig. Men å svik­te seg selv er det kla­res­te svik et men­nes­ke kan begå.

Forkortet ver­sjon tryk­ket i Klassekampen 29/6–2011

Sluttnoter

1) NOU 2008:9, kap 2.7.2
2) Intervju i P2s Søndagsavisen høs­ten 2007.
3) Konferansen ”Hva skal vi gjø­re med mann­fol­ka” i Oslo i okto­ber 2010 oser av den­ne spe­si­el­le typen ansvar­lig­het.
4) Møte arran­gert av Senter for tverr­fag­lig kjønns­forsk­ning og Barne- og like­stil­lings­de­par­te­men­tet 28/11–2008.
5) 7 500 menn utgjør fler­tal­let når det gjel­der kjønn i demo­kra­tis­ke, beslut­ten­de orga­ner fra kom­mune­sty­rer til regje­ring.
6) Innen orga­ni­sa­sjons­forsk­nin­gen bidrar fle­re teori­er til en slik for­stå­el­se. Teorien om mål og mål­for­skyv­ning er en av dem. (Amitai Ezioni: Moderne orga­ni­sa­sjo­ner, 1978). Et annet bidrag er stu­di­er av orga­ni­sa­sjons­kul­tu­ren, f eks Edgar Schein: Organisationskultur og ledel­se, 1994. Organisasjonskulturen kan ses som ana­log til under­be­visst­he­ten i indi­vi­det.

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Jobb, Kjønnsrelasjoner og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.