Byråkratisert barndom

August er den hardeste måneden i en småbarnsavdeling i en barnehage. Da pågår nemlig størstedelen av den såkalte innkjøringen hvor barn på 1 år + skal venne seg til en barnehagedag på 7-9 timer. Etter min erfaring, som riktig nok er begrenset, varierer det sterkt fra barn til barn hvor mye hyl og skrik det blir. Enkelte holder på det meste av dagen. Det kan vare hele august måned. Etter min oppfatning reagerer barna på en litt brutal overgang til et system som dessuten har visse brutale trekk. Dette skal jeg utdype.

Jeg husker da jeg selv for tretten år siden brakte min datter til barnehagen første gang. Armer og bein gikk på henne av iver og forventning ved synet av de andre barna. Men hun hadde jo ingen ide om at jeg skulle forlate henne der. På denne tiden hadde jeg litt tilfeldig lest en artikkel som kontant hevdet at barn på denne alder ikke har tidshorisont til å oppfatte at du kommer tilbake når du er borte en hel dag. Dette fant jeg overbevisende. Jeg bestemte meg derfor for å begrense min datters barnehagedag til 6-6,5 timer de dagene jeg hadde ansvaret. Det hjalp vel en smule.

Mann i barnehage

Jeg har jobbet i barnehage i til sammen to år fordelt på tre barnehager, pluss litt ekstra. Det er kanskje den mest slitsomme jobben jeg har hatt, men det var også givende. Ikke alt slitet skyldtes energien det tar å forholde seg til en skokk unger til enhver tid. En ekstra byrde var det, mener jeg, å være mann i barnehage, spesielt når man ser det som en naturlig oppgave å være maskulin, siden man nå en gang er mann. Hva betyr så det? Mitt svar er til dels velkjent, til dels diskutabelt.

Velkjent er det at menn leker mer, særlig fysisk, med barna. Jeg hadde noen sesjoner i puterommet hvor 4-5 gutter, og av og til en jente eller to, var med. Etter kort tid var imidlertid jentene avkjørt. Hopping, dunking med puter, ta til fange og bryte seg løs er en guttegreie. Og nødvendig. Ifølge den danske pedagogen Jesper Juul tar det minst 16 år å få den maskuline aggressiviteten under god kontroll. Han legger uærbødig til at dette har kvinner ikke det minste greie på (foredrag i Oslo 28/1-10).

Grensesetting er å innpode barna rett og galt. Om dette er en maskulin oppgave, er kanskje diskutabelt. Men jeg mener at jeg som mann også her fikk en spesiell samhørighet med mange gutter. De yppet titt og ofte mot min autoritet og styrke. Jeg svarte med min faste overbevisning om at lov og orden er nødvendig, og dessuten med lempelig ”politiarbeid”. F eks tauet jeg inn de guttene som for tiden var underlagt obligatoriske øvelses-do-besøk. Jeg lot mine ti fingre danne en krone på hodet og kalte meg do-kongen. En slik autoritetsfigur var det stas å bryne seg mot.

Når det gjelder mine kvinnelige kolleger, som jeg ellers setter stor pris på, syntes de dessverre å mangle både lyst og temperament til å lekeslåss. De kan nok vise samme fasthet som menn i grensesetting, men helst med mindre kontante metoder. De påkaller heller empati med offeret, eller med seg selv.

Personlig

Det er et dilemma hvor personlig man kan tillate seg være når det gjelder grensesetting. Noen ganger hadde jeg som jobb å passe treåringer som skulle sove. Da, som ellers, ble det yppet mot foreskreven ro og stillhet. Til slutt la jeg et av barna på madrassen og brukte den muskelkraft som var nødvendig for å holde det nede. Barnet kjempet imot og jeg var temmelig svett innvendig. Tiltaket hadde imidlertid en fabelaktig effekt. Etter ett minutts ”kamp” sovnet barnet. Neste dag hersket en helt ny stemning ved innsovingen og selv avdelingens verste urokråke sovnet, og det for første gang i denne avdelingen. Stolt og lykkelig ble jeg gratulert av avdelingslederen. Men hadde jeg egentlig opptrådt mer som en far enn som en barnehageansatt?

Byråkratiet

Å motta gratulasjoner fra sjefer kommer som punkt tre av de gleder man kan oppleve i barnehage. Punkt to er å føle foreldrenes tillit og punkt én er barnas tillit. Jeg ble ”tilstormet” ved ankomst til jobben, riktig nok ikke hver dag, men i de fleste stillinger i arbeidslivet må man jo være helt uten dette. Og når det gjelder foreldre, opplevde jeg endog å bli kysset på kinnet av de unge mødrene. Mange foreldre (også menn) sa de ønsket jeg skulle fortsette å jobbe med barna deres. Men min jobb var midlertidig. Etter et halvt år var vikariatet slutt og det ble ingen forlengelse. Dette er temmelig motsatt annen erfaring fra arbeidslivet som går ut på at er du innenfor, og har gjort en ok jobb, så kan du fortsette. I mitt tilfelle var nok ikke alle fornøyd med min innsats. Jeg har ikke utdanning som pedagog og jobbet i en vanlig assistentstilling, men heldigvis er jeg utdannet som sosiolog og skal kunne finne ord for det jeg mener omgav meg i barnehagen.

Skal jeg si med ett ord hvem jeg tror ikke var fornøyd, må svaret være byråkratiet. Jo høyere på strå, jo mer representerer folk byråkratiet og ikke seg selv. Dermed blir det også grunnlag for misunnelse overfor dem som ikke er like avpersonifisert i sitt arbeid. Barnehageverdenen har et forbausende stort hierarki. Du er oppe i tre nivåer allerede før du er ute av den enkelte barnehage. I en by som Oslo fortsetter det så med enhetsleder og deretter bydelen. Om du gjør lykke på grunnplanet og ett nivå til, er det andre nivåer som avgjør din skjebne. Man kan også spekulere om det er forskjell på mannlige og kvinnelige byråkrater. Jeg skal ikke si noe bastant om dette, men på dette punkt nøye meg med en subjektiv antydning. Jeg mener noen kombinerer det verste fra to verdener. F eks kan byråkratiets kulde kombineres med dagliglivets omtrentlighet. En engasjert person, kanskje i begge betydninger av uttrykket, er sårbar for dette.

Tap

Barnehager må for det første være mindre personlige enn et hjem og en familie. Full dag med dette blir mye for små barn. Som nevnt innledningsvis reagerer barna med gråt, og noen gråter mye. Om dette er skremmende, er det etter min mening vel så skremmende om informasjonen til foreldrene ikke er nøktern. Etter mitt inntrykk underrapporteres det om barns negative opplevelser og hvordan de uttrykker dette. Jo større problem, jo mer slås det av på en ikke behagelig sannhet. Barnehagepersonalet vil vel ikke gi foreldrene dårlig samvittighet. Men er det en oppgave for barnehager å gi god eller dårlig samvittighet?

For det andre ser det ut til at barnehagene lider under den samme tendens som skolen: stadig flere forskrifter og planer å forholde seg til, økt vekt på profesjonalitet og mindre rom for det naturlige og menneskelige. Ethvert samfunn vil tilpasse oppdragelsen til det kommende voksenlivet. Det kan skje både bevisst og ubevisst. Dagens barnhagebarn vil kanskje ikke se noe påfallende i det mekaniske ”hei” som møter oss ved kassen i alle dagligvarekjeder. Et mekanisk hei kan være bedre enn ingen kontakt, men om vi treffer på en kassadame/mann som ser trøtt ut en sen kveld i butikken, så kunne vi jo i stedet komme med en vennlig kommentar og kanskje oppleve noen sekunders genuin kontakt. Alminnelig taushet kan også være genuint. Mange har vel allerede glemt dette, og dagens barnehagebarn vil ikke en gang vite om noe annet enn det mekaniske hei som mellommenneskelig stil når de blir voksne. Vi rømmer og tømmer dagliglivets arenaer for det personlige og går på kommunikasjonskurs som erstatning.

Jeg har her forsøkt å kaste lys over barnas møte med barnhagen. Jeg har også fortalt hvordan jeg som mann ble møtt samme sted. I sum er det min erfaring at menns tradisjonelle tydelighet, og kanskje ærlighet, til syvende og sist ikke var ønsket.

Artikkelen er også trykket som kronikk i Dagbladet 22/6-11

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Jobb, Menn og maskulinitet og merket med . Bokmerk permalenken.

4 kommentarer til Byråkratisert barndom

  1. Gunn B. sier:

    Det skremmer meg at du er sosionom, og at du har jobbet 2 år i barnehage. Hvor har du kildene dine fra? Menn leker IKKE mer med barn enn det kvinnene gjør, bare for å få det på det rette. Og at du med makt tvang et barn til å sove er skremmende, og hadde det vært mitt barn du tvang til å sove, hadde jeg politianmeldt deg med full rett. Rammeplanen og barnehageloven er de to viktigste dokumentene barnehagen skal følge og det med god grunn; så barnehagen ikke skal bli et sted der barna oppbevares mens de ansatte sitter med kaffekoppen i hånda og slarver (Som vi titt og ofte såg på 70-80-tallet). Vi kan ha sentrale styringsorgan uten at vi får «mindre rom for det naturlige og menneskelige.»

    Nei, kjære deg, dette her har du ikke noe greie på er jeg redd.

    • Arild Brock sier:

      Jeg kan ikke se at du gir noen argumentasjon.

      • Gunn sier:

        Argumentasjonen min kan du finne i kilder/bøker som «Likestilling i barnehagen», «Lekens muligheter» og så og si alle pensumbøkene på førskolelærerutdanningen! Sannheten er at det aldri har blitt påvist hverken at kvinner eller menn i barnehagen leker mer med barna. Og dine knappe to år i det som virker som en hoderystende dårlig barnehage, kvalifiserer IKKE som erfaring i mine øyne. Og å si noe annet blir bare synsing. Og det med tvangssovingen argumenterer jeg med FNs barnekonvensjon! Sett på den i det siste?

        • Arild Brock sier:

          Du sier «sannheten er at det aldri har blitt påvist hverken at kvinner eller menn i barnehagen leker mer med barna». Når noe ikke er påvist, kan det likevel være sant. Det kan rett og slett være ikke undersøkt.

          Norsk kjønnsforskning fikk seg et skikkelig, og etter min mening velfortjent, slag i ansiktet for et år siden gjennom TV-serien «Hjernevask». Norsk kjønnsforskning framstod der som mer opptatt av korrekthet enn av å søke sannhet. Derfra kan jeg referere: I norsk sammenheng anses det som et likestillingsproblem, og som kulturelt betinget, at kvinner og menn velger ulike yrker. Men en stor internasjonal undersøkelse viste at kvinner og menn velger ulikt uansett kultur, og dessuten øker forskjellen med økt økonomisk frihet. Når f eks indiske kvinner velger IT, skyldes det økonomisk nødvendighet.

          Men du kan jo referere litt fra de nevnte bøkene, hvis du mener disse har nyttige ting å bidra med.

          Det er for øvrig en del ting i livet som det er vanskelig å tvinge folk til, uansett hvor mye makt du har over dem. Å sove er et eksempel. Du kan tvinge et barn til å ligge nede, men ikke til å sovne. At et barn straks sovner i en slik situasjon, tyder på opplevd trygghet. I forbindelse med den nevnte hendelsen bekreftes dette av en helt normal kontakt senere, også i innsovingssituasjoner.

          En annen ting man ikke kan tvinge folk til, er å tenke selv. Men man kan oppmuntre, og dessuten la være å tenke for dem i visse situasjoner. En får heller ikke egne tanker ved å «abonnere» på fagfolkenes syn. Jeg savner flere med egne erfaringer og tanker å diskutere med. Jeg syns det er langt mer interessant enn å diskutere med f eks fagpersoner stinne av korrekthet og ellers heller tomme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *