Byråkratisert barndom

August er den har­des­te måne­den i en små­barns­av­de­ling i en barne­hage. Da pågår nem­lig største­de­len av den såkal­te inn­kjø­rin­gen hvor barn på 1 år + skal ven­ne seg til en barne­hage­dag på 7–9 timer. Etter min erfa­ring, som rik­tig nok er begren­set, varie­rer det sterkt fra barn til barn hvor mye hyl og skrik det blir. Enkelte hol­der på det mes­te av dagen. Det kan vare hele august måned. Etter min opp­fat­ning rea­ge­rer bar­na på en litt bru­tal over­gang til et sys­tem som dess­uten har vis­se bru­ta­le trekk. Dette skal jeg utdy­pe.

Jeg hus­ker da jeg selv for tret­ten år siden brak­te min dat­ter til barne­ha­gen førs­te gang. Armer og bein gikk på hen­ne av iver og for­vent­ning ved synet av de and­re bar­na. Men hun had­de jo ingen ide om at jeg skul­le for­la­te hen­ne der. På den­ne tiden had­de jeg litt til­fel­dig lest en artik­kel som kon­tant hev­det at barn på den­ne alder ikke har tids­ho­ri­sont til å opp­fat­te at du kom­mer til­ba­ke når du er borte en hel dag. Dette fant jeg over­be­vi­sen­de. Jeg bestem­te meg der­for for å begren­se min dat­ters barne­hage­dag til 6–6,5 timer de dage­ne jeg had­de ansva­ret. Det hjalp vel en smu­le.

Mann i barnehage

Jeg har job­bet i barne­hage i til sam­men to år for­delt på tre barne­ha­ger, pluss litt eks­tra. Det er kan­skje den mest slit­som­me job­ben jeg har hatt, men det var også given­de. Ikke alt sli­tet skyld­tes ener­gi­en det tar å for­hol­de seg til en skokk unger til enhver tid. En eks­tra byr­de var det, mener jeg, å være mann i barne­hage, spe­si­elt når man ser det som en natur­lig opp­ga­ve å være mas­ku­lin, siden man nå en gang er mann. Hva betyr så det? Mitt svar er til dels vel­kjent, til dels dis­ku­ta­belt.

Velkjent er det at menn leker mer, sær­lig fysisk, med bar­na. Jeg had­de noen sesjo­ner i pute­rom­met hvor 4–5 gut­ter, og av og til en jen­te eller to, var med. Etter kort tid var imid­ler­tid jen­te­ne avkjørt. Hopping, dun­king med puter, ta til fan­ge og bry­te seg løs er en gutte­greie. Og nød­ven­dig. Ifølge den dans­ke peda­go­gen Jesper Juul tar det minst 16 år å få den mas­ku­li­ne aggres­si­vi­te­ten under god kon­troll. Han leg­ger uær­bø­dig til at det­te har kvin­ner ikke det mins­te greie på (fore­drag i Oslo 28/1–10).

Grensesetting er å inn­pode bar­na rett og galt. Om det­te er en mas­ku­lin opp­ga­ve, er kan­skje dis­ku­ta­belt. Men jeg mener at jeg som mann også her fikk en spe­si­ell sam­hø­rig­het med man­ge gut­ter. De yppet titt og ofte mot min auto­ri­tet og styr­ke. Jeg svar­te med min fas­te over­be­vis­ning om at lov og orden er nød­ven­dig, og dess­uten med lem­pe­lig ”politi­ar­beid”. F eks tau­et jeg inn de gut­te­ne som for tiden var under­lagt obli­ga­to­ris­ke øvel­ses-do-besøk. Jeg lot mine ti fing­re dan­ne en kro­ne på hodet og kal­te meg do-kon­gen. En slik auto­ri­tets­fi­gur var det stas å bry­ne seg mot.

Når det gjel­der mine kvin­ne­li­ge kol­le­ger, som jeg ellers set­ter stor pris på, syn­tes de dess­ver­re å mang­le både lyst og tem­pe­ra­ment til å lekeslåss. De kan nok vise sam­me fast­het som menn i grense­set­ting, men helst med mind­re kon­tan­te meto­der. De påkal­ler hel­ler empa­ti med offe­ret, eller med seg selv.

Personlig

Det er et dilem­ma hvor per­son­lig man kan til­la­te seg være når det gjel­der grense­set­ting. Noen gan­ger had­de jeg som jobb å pas­se tre­årin­ger som skul­le sove. Da, som ellers, ble det yppet mot fore­skre­ven ro og still­het. Til slutt la jeg et av bar­na på madras­sen og bruk­te den mus­kel­kraft som var nød­ven­dig for å hol­de det nede. Barnet kjem­pet imot og jeg var tem­me­lig svett inn­ven­dig. Tiltaket had­de imid­ler­tid en fabel­ak­tig effekt. Etter ett minutts ”kamp” sov­net bar­net. Neste dag hers­ket en helt ny stem­ning ved inn­so­vin­gen og selv avde­lin­gens ver­ste uro­krå­ke sov­net, og det for førs­te gang i den­ne avde­lin­gen. Stolt og lyk­ke­lig ble jeg gra­tu­lert av avde­lings­le­de­ren. Men had­de jeg egent­lig opp­trådt mer som en far enn som en barne­hage­an­satt?

Byråkratiet

Å mot­ta gra­tu­la­sjo­ner fra sje­fer kom­mer som punkt tre av de gle­der man kan opp­le­ve i barne­hage. Punkt to er å føle for­eld­re­nes til­lit og punkt én er bar­nas til­lit. Jeg ble ”til­stor­met” ved ankomst til job­ben, rik­tig nok ikke hver dag, men i de fles­te stil­lin­ger i arbeids­li­vet må man jo være helt uten det­te. Og når det gjel­der for­eld­re, opp­lev­de jeg endog å bli kys­set på kin­net av de unge mød­re­ne. Mange for­eld­re (også menn) sa de øns­ket jeg skul­le fort­set­te å job­be med bar­na deres. Men min jobb var mid­ler­ti­dig. Etter et halvt år var vika­ria­tet slutt og det ble ingen for­len­gel­se. Dette er tem­me­lig mot­satt annen erfa­ring fra arbeids­li­vet som går ut på at er du innen­for, og har gjort en ok jobb, så kan du fort­set­te. I mitt til­fel­le var nok ikke alle for­nøyd med min inn­sats. Jeg har ikke utdan­ning som peda­gog og job­bet i en van­lig assis­tent­stil­ling, men hel­dig­vis er jeg utdan­net som sosio­log og skal kun­ne fin­ne ord for det jeg mener omgav meg i barne­ha­gen.

Skal jeg si med ett ord hvem jeg tror ikke var for­nøyd, må sva­ret være byrå­kra­ti­et. Jo høy­ere på strå, jo mer repre­sen­te­rer folk byrå­kra­ti­et og ikke seg selv. Dermed blir det også grunn­lag for mis­un­nel­se over­for dem som ikke er like avper­soni­fi­sert i sitt arbeid. Barnehageverdenen har et for­bau­sen­de stort hie­rar­ki. Du er oppe i tre nivå­er alle­re­de før du er ute av den enkel­te barne­hage. I en by som Oslo fort­set­ter det så med enhets­le­der og der­et­ter byde­len. Om du gjør lyk­ke på grunn­pla­net og ett nivå til, er det and­re nivå­er som avgjør din skjeb­ne. Man kan også spe­ku­le­re om det er for­skjell på mann­li­ge og kvin­ne­li­ge byrå­kra­ter. Jeg skal ikke si noe bas­tant om det­te, men på det­te punkt nøye meg med en sub­jek­tiv antyd­ning. Jeg mener noen kom­bi­ne­rer det ver­ste fra to ver­de­ner. F eks kan byrå­kra­ti­ets kul­de kom­bi­ne­res med dag­lig­li­vets omtrent­lig­het. En enga­sjert per­son, kan­skje i beg­ge betyd­nin­ger av uttryk­ket, er sår­bar for det­te.

Tap

Barnehager må for det førs­te være mind­re per­son­li­ge enn et hjem og en fami­lie. Full dag med det­te blir mye for små barn. Som nevnt inn­led­nings­vis rea­ge­rer bar­na med gråt, og noen grå­ter mye. Om det­te er skrem­men­de, er det etter min mening vel så skrem­men­de om infor­ma­sjo­nen til for­eld­re­ne ikke er nøk­tern. Etter mitt inn­trykk under­rap­por­te­res det om barns neg­a­ti­ve opp­le­vel­ser og hvor­dan de uttryk­ker det­te. Jo stør­re pro­blem, jo mer slås det av på en ikke beha­ge­lig sann­het. Barnehagepersonalet vil vel ikke gi for­eld­re­ne dår­lig sam­vit­tig­het. Men er det en opp­ga­ve for barne­ha­ger å gi god eller dår­lig sam­vit­tig­het?

For det and­re ser det ut til at barne­ha­ge­ne lider under den sam­me tendens som sko­len: sta­dig fle­re for­skrif­ter og pla­ner å for­hol­de seg til, økt vekt på pro­fe­sjo­na­li­tet og mind­re rom for det natur­li­ge og men­nes­ke­li­ge. Ethvert sam­funn vil til­pas­se opp­dra­gel­sen til det kom­men­de vok­sen­li­vet. Det kan skje både bevisst og ube­visst. Dagens barn­hage­barn vil kan­skje ikke se noe påfal­len­de i det meka­nis­ke ”hei” som møter oss ved kas­sen i alle dag­lig­vare­kje­der. Et meka­nisk hei kan være bed­re enn ingen kon­takt, men om vi tref­fer på en kassadame/mann som ser trøtt ut en sen kveld i butik­ken, så kun­ne vi jo i ste­det kom­me med en venn­lig kom­men­tar og kan­skje opp­le­ve noen sekun­ders genuin kon­takt. Alminnelig taus­het kan også være genuint. Mange har vel alle­re­de glemt det­te, og dagens barne­hage­barn vil ikke en gang vite om noe annet enn det meka­nis­ke hei som mel­lom­men­nes­ke­lig stil når de blir voks­ne. Vi røm­mer og tøm­mer dag­lig­li­vets are­na­er for det per­son­li­ge og går på kom­mu­ni­ka­sjons­kurs som erstat­ning.

Jeg har her for­søkt å kas­te lys over bar­nas møte med barn­ha­gen. Jeg har også for­talt hvor­dan jeg som mann ble møtt sam­me sted. I sum er det min erfa­ring at menns tra­di­sjo­nel­le tyde­lig­het, og kan­skje ærlig­het, til syv­en­de og sist ikke var øns­ket.

Artikkelen er også tryk­ket som kro­nikk i Dagbladet 22/6–11

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Jobb, Menn og maskulinitet og merket med . Bokmerk permalenken.

4 kommentarer til Byråkratisert barndom

  1. Gunn B. sier:

    Det skrem­mer meg at du er sosio­nom, og at du har job­bet 2 år i barne­hage. Hvor har du kil­de­ne dine fra? Menn leker IKKE mer med barn enn det kvin­ne­ne gjør, bare for å få det på det ret­te. Og at du med makt tvang et barn til å sove er skrem­men­de, og had­de det vært mitt barn du tvang til å sove, had­de jeg politi­an­meldt deg med full rett. Rammeplanen og barne­hage­lo­ven er de to vik­tigs­te doku­men­te­ne barne­ha­gen skal føl­ge og det med god grunn; så barne­ha­gen ikke skal bli et sted der bar­na opp­be­va­res mens de ansat­te sit­ter med kaffe­kop­pen i hån­da og slar­ver (Som vi titt og ofte såg på 70–80-tallet). Vi kan ha sen­tra­le sty­rings­or­gan uten at vi får “mind­re rom for det natur­li­ge og men­nes­ke­li­ge.”

    Nei, kjæ­re deg, det­te her har du ikke noe greie på er jeg redd.

    • Arild Brock sier:

      Jeg kan ikke se at du gir noen argu­men­ta­sjon.

      • Gunn sier:

        Argumentasjonen min kan du fin­ne i kilder/bøker som “Likestilling i barne­ha­gen”, “Lekens mulig­he­ter” og så og si alle pen­sum­bø­ke­ne på før­skole­læ­rer­ut­dan­nin­gen! Sannheten er at det ald­ri har blitt påvist hver­ken at kvin­ner eller menn i barne­ha­gen leker mer med bar­na. Og dine kna­ppe to år i det som vir­ker som en hode­rys­ten­de dår­lig barne­hage, kva­li­fi­se­rer IKKE som erfa­ring i mine øyne. Og å si noe annet blir bare syn­sing. Og det med tvangs­so­vin­gen argu­men­te­rer jeg med FNs barne­kon­ven­sjon! Sett på den i det sis­te?

        • Arild Brock sier:

          Du sier “sann­he­ten er at det ald­ri har blitt påvist hver­ken at kvin­ner eller menn i barne­ha­gen leker mer med bar­na”. Når noe ikke er påvist, kan det like­vel være sant. Det kan rett og slett være ikke under­søkt.

          Norsk kjønns­forsk­ning fikk seg et skik­ke­lig, og etter min mening vel­for­tjent, slag i ansik­tet for et år siden gjen­nom TV-seri­en “Hjernevask”. Norsk kjønns­forsk­ning fram­stod der som mer opp­tatt av kor­rekt­het enn av å søke sann­het. Derfra kan jeg refe­re­re: I norsk sam­men­heng anses det som et like­stil­lings­pro­blem, og som kul­tu­relt betin­get, at kvin­ner og menn vel­ger uli­ke yrker. Men en stor inter­na­sjo­nal under­sø­kel­se vis­te at kvin­ner og menn vel­ger ulikt uan­sett kul­tur, og dess­uten øker for­skjel­len med økt øko­no­misk fri­het. Når f eks indis­ke kvin­ner vel­ger IT, skyl­des det øko­no­misk nød­ven­dig­het.

          Men du kan jo refe­re­re litt fra de nevn­te bøke­ne, hvis du mener dis­se har nyt­ti­ge ting å bidra med.

          Det er for øvrig en del ting i livet som det er vans­ke­lig å tvin­ge folk til, uan­sett hvor mye makt du har over dem. Å sove er et eksem­pel. Du kan tvin­ge et barn til å lig­ge nede, men ikke til å sov­ne. At et barn straks sov­ner i en slik situa­sjon, tyder på opp­levd trygg­het. I for­bin­del­se med den nevn­te hen­del­sen bekref­tes det­te av en helt nor­mal kon­takt sene­re, også i inn­so­vings­si­tua­sjo­ner.

          En annen ting man ikke kan tvin­ge folk til, er å ten­ke selv. Men man kan opp­munt­re, og dess­uten la være å ten­ke for dem i vis­se situa­sjo­ner. En får hel­ler ikke egne tan­ker ved å “abon­ne­re” på fag­fol­ke­nes syn. Jeg sav­ner fle­re med egne erfa­rin­ger og tan­ker å dis­ku­te­re med. Jeg syns det er langt mer inter­es­sant enn å dis­ku­te­re med f eks fag­per­soner stin­ne av kor­rekt­het og ellers hel­ler tom­me.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.