Maskulinisme i Norge

Artikkelen er en kort­ver­sjon. Kortversjonen er også tryk­ket som kro­nikk i Fedrelandsvennen, Arbeideravisa (Bergen)  og feminst­bla­det Fett.

Maskulinisme drei­er seg om menns selv­hev­del­se og menns ansvar. Det drei­er seg om å for­stå og hand­le ut fra menns stå­sted og erfa­rin­ger. Samtidig vil mas­ku­li­nis­me stå i et for­hold til kvin­ner og femi­nis­me.

Maskulinisme er nytt i Norge. Tanken om mas­ku­li­nis­me opp­stod for mitt ved­kom­men­de for 2 år siden mens jeg og en sam­ar­beids­part­ner, advo­kat Øivind Østberg, arbei­det med en artik­kel om vold i nære rela­sjo­ner. Temaet kal­te på menns ansvar­lig­het, men også på selv­hev­ding.

Kjønn defi­ne­res i utgangs­punk­tet bio­lo­gisk og sek­su­elt. Men på det­te ”natur­grunn­la­get” hvi­ler et ”fjell” av kul­tu­rel­le og sivi­li­sa­sjons­mes­si­ge for­hold som inne­bæ­rer både sam­hø­rig­het og spen­ning mel­lom de to kjønn. Kjønn skil­ler seg fra and­re inter­esse­om­rå­der ved at vi er ”med­lem” av ett og bare ett kjønn. De to kjønn defi­ne­rer hver­and­re, menn og kvin­ner bekref­ter hver­and­re og noen vil si at de to er avhen­gi­ge av hver­and­re for sin lyk­ke.

En mas­ku­li­nis­tisk beve­gel­se fin­nes i dag som hver for seg orga­ni­ser­te ”frag­men­ter” og som en bre­de­re ”fol­ke­lig” tendens uten orga­ni­se­ring eller hel­het­lig syn. En mas­ku­li­nis­tisk beve­gel­se vil i dag ha like­verd mel­lom kjøn­ne­ne som et selv­inn­ly­sen­de mål. For øvrig står vi i dag med spørs­mål mer enn bas­tan­te svar. Men spørs­mål har vi:

1. Hvordan er kjønnsbalansen i dag?

En sosio­lo­gisk under­sø­kel­se (Mari Teigen, 2006) sier noe om hvor­dan yng­re kvin­ner og menn opp­fat­ter situa­sjo­nen. De opp­fat­ter situa­sjo­nen helt ulikt, nes­ten som de var i hver sin ver­den. Kvinnene mener de møter eks­tra vans­ker som føl­ge av at de er kvin­ner. Mennene mener det ikke er noen slik for­skjell.

En fak­tor i vur­de­ring av kjønns­ba­lan­sen er per­spek­tiv. Spørsmålet Gjør menn nok for sine barn? kan kal­les et van­lig spørs­mål i kjønns­de­bat­ten. Også van­lig er f eks Er kvin­ner til­strek­ke­lig repre­sen­tert i nærings­livs­sty­rer? En kun­ne imid­ler­tid også spør­re om kvin­ner gjør nok for nærings­li­vet eller om menn er til­strek­ke­lig repre­sen­tert i makt­po­si­sjo­ner omkring barn.

2. Naturgitt ulikhet – brysomt eller berikende?

Dersom f eks kvin­ner av evo­lu­sjons­mes­si­ge og fysis­ke grun­ner har tatt seg mer av avkom­met enn menn, vil­le det være rart om hun ikke også had­de utvik­let bed­re psy­kis­ke for­ut­set­nin­ger for å dek­ke opp­ga­ven. På til­sva­ren­de måte kan en ven­te at menn fra natu­rens side vil være bed­re utrus­tet, også psy­kisk, for å dek­ke sine spe­si­el­le opp­ga­ver. Hva blir så kon­se­kven­se­ne der en kan påvi­se natur­git­te for­skjel­ler? Da kan man selv­sagt hev­de at vi bør føl­ge ”natu­rens orden”. Men man kan også si at det er fint for kvin­ner og menn å utvik­le mot­satt kjønns egen­ska­per, f eks for å opp­nå en ster­ke­re hel­het i per­son­lig­he­ten.

3. Avkjønning – en felles fiende?

Det kan teo­re­tisk skis­se­res fire uli­ke ret­nin­ger utvik­lin­gen kan ta der­som de to kjønn går inn på hver­and­res områ­der og tøy­er tra­di­sjo­nel­le mønst­re. Tar en utgangs­punkt i menn, kan dis­se kan­skje lære seg ”kvin­ners evne” til nær­het og omsorg. Spørsmålet er så om dis­se fer­dig­he­te­ne står i mot­set­ning til tra­di­sjo­nel­le mas­ku­li­ne ”dyder” som evnen til å hol­de avstand og være hard. I ver­ste fall mis­ter man­nen mas­ku­li­ni­te­ten uten å opp­nå noe nytt (1). I bes­te fall til­eg­ner han seg både mas­ku­li­ni­tet og femi­ni­ni­tet og klok­skap til å veks­le (2). Andre muli­ge utfall er at en mann lærer seg det femi­ni­ne, men mis­ter det mas­ku­li­ne, han blir som en klas­sisk kvin­ne (3), eller at han ikke lærer noe nytt og for­blir ”tra­di­sjo­nell mann” (4). Tilsvarende må kun­ne skis­se­res for kvin­ner. Skal en vel­ge mel­lom de fire alter­na­ti­ve­ne, vil en møte både verdi­spørs­mål og spørs­mål om realitet/realisme. Det kan imid­ler­tid ikke være tvil om at alter­na­tiv 1 er et tap og i seg selv ikke kan være øns­ke­lig. Dette alter­na­ti­vet kan vi kal­le ”avkjøn­ning”.

Det har vært noe uklart om kvin­ner, når de har gått inn på tra­di­sjo­nel­le manns­om­rå­der, til­fø­rer noe spe­si­fikt kvin­ne­lig eller om de tvert i mot gjør det menn har gjort og kan det sam­me. Kvinnebevegelsen synes her å ha ”ridd to hes­ter”. Mener kvin­ner i dag at kjønn er vik­tig eller ikke vik­tig? Hva står dere for?

4. Menns ansvar, ja-visst, men tar kvinner ansvar?

Det fore­går en ”kjønns­de­batt” i sam­fun­net med ster­ke morals­ke inn­slag. Statistikk og enkelt­hen­del­ser demon­stre­rer de to kjønns ster­ke og sva­ke sider, deres ”synde­re­gis­ter” og at de er offer for over­grep.

Maskulinisme må inne­bære at menn tar et visst kol­lek­tivt ansvar for det menn er og gjør. Saksområder hvor menn har vært holdt dif­fust kol­lek­tivt ansvar­lig, er vold i nære rela­sjo­ner og vold­tekt. Voldtekt rei­ser spørs­må­let om for­hol­det mel­lom menns ansvar og sta­ten. Det er i utgangs­punk­tet sta­tens opp­ga­ve å hånd­heve love­ne. Men vold­tekt er, og kan­skje på en annen måte enn van­lig vin­nings­kri­mi­na­li­tet, også knyt­tet til sosia­le og kul­tur­mes­si­ge for­hold. Når vold og vold­tekt ses i en sosi­al og kul­tur­mes­sig sam­men­heng, mel­der dess­uten spørs­må­let om etni­si­tet og ”frem­med­kul­tur” seg. Menn av uli­ke kul­tu­rer kan her ta et ansvar innen sine respek­ti­ve kul­tu­rer.

Ansvarlighet inne­bæ­rer ydmyk­het. Det må tas høy­de for at menns ansvar også kan omfat­te ”uopp­da­ge­de” for­hold og mis­for­hold. Men tar kvin­ner ansvar over­for menn?

5. Staten – kvinners venn og menns rival?

Staten er, som kjent, enga­sjert i like­stil­ling bl a ved like­stil­lings­de­par­te­men­tet. I til­legg kan man spør­re om det fin­nes områ­der hvor like­stil­ling ikke nød­ven­dig­vis er tema, men hvor offent­li­ge ord­nin­ger har ulik virk­ning for de to kjønn. Et eksem­pel kan være skat­ter og over­fø­rin­ger. Et annet eksem­pel er ”barne­for­de­ling” hvor kjønn dels er tema, dels hol­des på avstand som et ”ikke-tema”. Jeg vil like­vel være for­sik­tig med etter­ly­se mer av ”menns ret­tig­he­ter”. Rettigheter over­for det offent­li­ge betyr ofte krav på støtte/omsorg, og inne­bæ­rer en fare for ”kli­en­ti­fi­se­ring”. Klientifisering betyr at mot­ta­ge­rens egne kref­ter svek­kes sna­re­re enn styr­kes. Dette bur­de kan­skje også kvin­ner ten­ke på.

Menn i Norge tren­ger å styr­ke seg som kjønn. Kvinnene og kvinne­be­ve­gel­sen, 38 år og ”sin­gel”, må innerst inne også ha sav­net det­te..

Dette innlegget ble publisert i Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Maskulinisme i Norge

  1. este den og er ikke over­be­geist­ret. Å sam­men­lig­ne kvin­ners kamp mot under­tryk­kel­se med menns jakt på ekte mas­ku­li­nis­me er vel ikke helt sam­me sak. At menn blir frust­rert og tyr til vold bør ikke ha noen eller ingen sammenheng/ sam­men­lig­ning med kvin­ners fri­gjø­rings­kamp. Kvinner til­pa­s­er seg og det bør menn også. Kanskje er debat­ten et steg i rik­tig ret­ning, men den må ikke få kvin­ner til å få dår­lig sam­mvit­tig­het for den vei­en de har sett, gått og tatt i bruk. Enig?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.